Reform til det verre
Skattereformen er nå vedtatt i Stortinget. Reformen er ikke et forlik, for samarbeidspartiene har stort sett godtatt Arbeiderpartiets modell. Hva de fire partiene egentlig har vunnet ved å inngå et forlik, er det vanskelig å forstå. Mathilde Fasting i Finansavisen.
Publisert: 7. juni 2016
Skattereformen er nå vedtatt i Stortinget. Det er en reform som i liten grad tar hensyn til verdiskaping, og som ikke har løst den gordiske knuten, formuesskatten. Reformen er ikke et forlik, for samarbeidspartiene har stort sett godtatt Arbeiderpartiets modell. Hva de fire partiene egentlig har vunnet ved å inngå et forlik, er det vanskelig å forstå.
Vi har fått en reform som retorisk tar hensyn til norske bedriftseiere ved at begrepet «arbeidende kapital» er kommet inn som et prinsipp. Det har vært KrFs ønske lenge, men skal det være et poeng med å skille ut arbeidende kapital, må det også få konsekvenser for skattleggingen av den. De fire samarbeidspartiene har hver sin formulering om at formuesskatten på arbeidende kapital skal reduseres og fases ut, og det er positivt. Men hvor sannsynlig er det at de får til det? Vinner Arbeiderpartiet valget i 2017, er det sannsynlig at skattesatsen økes.
Så lenge det er formuesskatt på arbeidende kapital, er det logisk at formuesobjektene skattlegges likt, men når grunnlaget øker, blir skatten høyere, ikke lavere.
Finansdepartementet, som på spørsmål fra SV, har beregnet hva skattelettelsen ved 80 prosent verdsettelse av aksjer utgjør, har funnet at de 1400 nordmennene med formue over 100 millioner i formue får en gjennomsnittlig skattelettelse på 326 000 kroner. De har glemt å regne på skatteskjerpelsene, og ingen har spurt om det.
De siste fem årene har skjerpelsene vært betydelige. I stedet for at inntektene til staten fra formuesskatten gradvis har gått ned som følge av lavere skattesats under den borgerlige regjeringen, har provenyet fra formuesskatten stått omtrent stille. Grunnen er at arbeidende kapital som er knyttet til produksjonslokaler, har fått en betydelig skatteskjerpelse, både gjennom økning av verdsettelsesgrunnlaget og gjennom reduksjon av kapitaliseringsrenten. En regjering som blir beskyldt for å gi skattelettelser til de rike, har gjort det motsatte. Trolig vil neste års proveny fra formuesskatten på arbeidende kapital gå ytterligere opp, om det ikke går ned fordi bedrifter går konkurs.
Scheel-utvalget foreslo en reduksjon i selskapsskatten, og det var det liten uenighet om. Satsen skal nå ned til 23 prosent, men Norge har reelt to prosentpoeng høyere bedriftsbeskatning (grunnet lavere avskrivningsregler). Dermed har vi egentlig en sats på 25 prosent mot svenskenes 22 prosent. Det kan utgjøre en forskjell for de internasjonale selskapene som skattereduksjonen var ment å hjelpe. Dessuten vil norske bedriftseiere betale mer utbytteskatt når selskapsskatten gradvis går ned. Forliket i 2005 ga utbytteskatt og formuesskatt. Forliket vi har fått nå, gir økt utbytteskatt og ingen enighet eller garanti for at formuesskatten på arbeidende kapital fjernes. Mye av utbyttene tas ut nettopp for å betale formuesskatt. Når regjeringen nå skal utrede løsninger på likviditetsproblemer i forbindelse med formuesskatt til bedrifter som går med underskudd eller er under oppbygging, burde også utbytte som går til å betale formuesskatt, unntas utbyttebeskatning.
Dette skulle vært en reform for verdiskaping, ikke fordeling. Menons analyse av virkningene av skattereduksjoner har vært misbrukt i debatten i forkant av forliket. Det er åpenbart at selskapsskatten utgjør mer enn formuesskatten, men formuesskatten på arbeidende kapital har mye mer å si for norsk verdiskaping og investeringer. I april nyanserte Menon sin analyse og pekte på følgende: ”I dagens situasjon må skattereformen designes for å stimulere til omstilling i næringslivet, og da må veksteffekter tillegges større vekt enn fordeling. Det gjør kutt i formues- og utbytteskatt mer relevant… Kutt i utbytte- og formuesskatten kan med andre ord sikre økt omstillingsevne.”
Skal omstillingen komme, må den på sikt komme som nye arbeidsplasser i privat næringsliv, ikke som en videre oppbygging av sysselsettingen i offentlig sektor. Arbeidsplassene som skapes og blir værende i Norge, er knyttet til norske bedrifter og norske eiere. Skattesystemet er den viktigste rammebetingelsen. De fire samarbeidspartiene har flertall i Stortinget, og de hadde muligheten til å bedre skattebetingelsene for norske bedrifter, men gjorde det ikke.
Om de skal få fjernet formuesskatten på arbeidende kapital, må de i første omgang vinne valget i 2017 og deretter gjennomføre fjerningen. Det holder ikke bare å love.
Innlegget var publisert i Finansavisen mandag 6. juni 2016.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
