Næringsliv

Hvem skal eie det lokale næringslivet?

Regjeringen vil bytte ut nordmenn med utlendinger land og strand rundt. Det høres kanskje rart ut, når vi har Senterpartiet i regjering.

Mathilde Fasting

Publisert: 9. desember 2022

Partiet har som slagord «Nær folk i hele Norge!». Men det kan bli konsekvensen av næringslivspolitikken som nå føres av regjeringen.

Det å være norsk og å drive næringsvirksomhet «nær folk i hele Norge» er blitt vesentlig mye dyrere etter at Støre-regjeringen kom til makten. Eierbeskatningen har mer enn doblet seg gjennom økt formuesskattesats, reduserte rabatter for verdsettelser og økt utbytteskattesats. Nå meldes det stadig om bedrifter som har eiere som betaler langt over 100 prosent skatt i prosent av overskuddet de har i virksomhetene sine. Driver du hotell i Telemark, verft på Vestlandet, møbelproduksjon på Sunnmøre eller fiskeforedling i Troms, er sjansene store for at investeringer du hadde tenkt å gjennomføre nå legges på is. Pengene du hadde til overs går til skatt i stedet.

I 2013 ble det bestemt at selskapsskatten skulle settes ned for at Norge skulle bli mer konkurransedyktig og tiltrekke seg utenlandsk kapital. Selskapsskatten ble satt ned ett prosentpoeng årlig fra 28 prosent i 2013 til 22 prosent i 2018. Norge har klart å tiltrekke seg utlendinger, ikke først og fremst gjennom selskapsskatten, men gjennom forskjellsbehandlingen som er oppstått på grunn av den norske næringseierbeskatningen.

Utenlandske investorer har fått to store fordeler. De kan betale 22 prosent selskapsskatt i Norge, som er rundt gjennomsnittet for OECD-landene, og de slipper norsk eierbeskatning.

De kan betale langt mer for en norsk bedrift når den kommer til salgs. Det er avkastningen etter skatt som er relevant. Dersom en utenlandsk investor finner en interessant norskeid bedrift som er til salgs, er sannsynligheten stor for at de får tilslaget.

Så blir det gjerne hevdet at eierbeskatningen ikke hindrer norske investorer i å kjøpe bedrifter eller å sikre norsk eierskap av norske bedrifter, men det stemmer ikke. Konsekvensen blir i praksis at nordmannen som selger sin bedrift, blir en passiv investor og satt på spissen, setter pengene fra salget i banken. Eierbeskatningen består, formuesskatt og utbytteskatt må betales, men det er lettere å overføre pengene fra en bankkonto enn å måtte realisere deler av et varelager eller si opp ansatte for å betale regningen. Norsk næringsliv blir på denne måten gradvis tappet for norske aktive bedriftseiere.

Om du trodde at Nesoddbåtene var norskeide, tar du feil. Det er heller ikke Hurtigruta eller Norske Skog. Neste gang du drikker øl, kjører med ferger eller kjører forbi den lokale bedriften der du bor, kan du være ganske sikker på at ikke alt sammen er eid og drevet av nordmenn.

Poenget her er ikke at utenlandsk eierskap av norske bedrifter er dårlig, men at politikken som nå føres bidrar til å bytte ut nordmenn med utlendinger. Det er spesielt at dette er en politikk som føres med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i front. Om noen skulle vært favorisert, skulle det kanskje vært landets egne innbyggere? I det minste kunne vi forventet at lokalt norsk næringseierskap ville vært likebehandlet med utenlandsk eierskap.

Skal vi fremover ha et godt norsk næringsliv som er konkurransedyktig og omstillingsdyktig, er vi avhengig av at en god del av bedriftene er norske. Det er de norske, private eierne av store og små bedrifter som kjenner Norge best, har best kunnskap om lokale forhold, og som vil strekke seg lengst for å lykkes.

Innlegget er publisert i Laagendalsposten 7.12.22, og i flere andre lokalaviser.