Snarveier til å tjene penger blir utnyttet

Manifest Analyse kritiserer godtgjørelsene i Freyr, men støtter samtidig en politikk som legger til rette for tilkarring og urettmessig gevinst.

Steinar Juel

Publisert: 9. juli 2023

Magnus E. Marsdal og Sigurd Jorde i Manifest Analyse kritiserer i DN 29. juni nivået på styrehonorarene og godtgjørelsen til toppledelsen i batteriselskapet Freyr.

Dette er et selskap som får støtte fra staten, og som håper på mer. Jeg er enig med Marsdal og Jorde i at dette virker som urimelig høye nivåer. Men det er ikke overraskende. Vi kan komme til å oppleve mer av dette, slik regjeringen nå skal bruke penger.

Flere i Civita har lenge advart mot å subsidiere frem en grønn industriutvikling. Uten å kommentere Freyr spesielt, er det en generell erfaring at subsidier stimulerer til tilkarringsøkonomi. Verdiskaping blir lett underordnet, mens det å skaffe seg billig kapital og direkte subsidier blir hovedfokuset.

I en slik økonomi trenger ikke investorer og bedriftsledere selv å bære hele risikoen for beslutningene de gjør. Mye av risikoen overlates til staten. Ledelsen, ansatte og leverandører får ofte godt betalt, og investorer kan få gevinster dersom det blir et prosjekt som til slutt lykkes etter massiv støtte.

Manifest er et talerør for en slik næringspolitikk, noe som fremgår av rapporten de publiserte i 2021 «Den grønne kjempen, en ny industristrategi for Norge».

Rapporten var finansiert av Aker og utarbeidet av teamet til Mariana Mazzucato. Rapporten anbefalte massive støtteordninger og statlige investeringer i grønne industrier. Målet var å gjøre Norge til en kjempe innen grønne industrier.

Dessverre er dette en industripolitikk som har fått ganske bred oppslutning også ellers, blant annet i dagens regjering.

Etter støttepakken som kom 30. juni, bruker den norske staten nå relativt mer statlige penger på grønne industritiltak enn USA, sier næringsminister Vestre.

For bare et halvt år siden sa den samme næringsministeren at «Verden er ikke tjent med et subsidekappløp og mindre frihandel. Det er sannsynligvis oppskriften på dårligere og dyrere løsninger og skattebetalerne som tar for mye risiko der privat kapital og investeringsvilje skal gjøre det.» Det var klokt sagt.

Nå skryter Vestre av at vi leder i subsidiekappløpet! Næringslivet er viktig. Men rammebetingelsene må settes slik at det lønner seg for bedrifter å konkurrere om kunder og inntekter i markedet, og ikke om politikernes gunst.

«Risikoavlastning» er blitt et nytt og penere ord for statlig støtte. Staten er ikke noe annet enn skattepengene og pensjonsfondet til hardtarbeidende sykepleiere, industriarbeidere og butikkansatte. Har de større risikobærende evne enn investorer?

Marsdal og Jordes kritikk av godtgjørelsene i Freyr har ikke fått dem til å endre syn på statlig støttet grønt industriløft. Tvert imot, staten må ta et enda større ansvar, skriver de.

Premisset deres er: «Norge trenger ny, grønn og bærekraftig industri. Vi trenger arbeidsplassene, eksportinntektene, innovasjonen og skatteinntektene som kan gjøre det mulig å trappe ned landets viktigste næring gjennom et halvt århundre – olje og gass.»

Dette er premisser som også ligger bak regjeringens støttetiltak.

Vi trenger å få ned klimautslippene, men vi trenger ikke å ha den grønne industrien selv, hvis den ikke er lønnsom. Vi kan bruke teknologier som er utviklet og laget i utlandet, eller i Norge når det er lønnsomt. Arbeidsplasser og eksportinntekter er ikke mål i seg selv.

Det er lønnsomhet som må styre hvilke arbeidsplasser vi skal ha og om vi skal produsere for eksport eller eget bruk. Mer skatteinntekter blir det heller ikke, hvis den nye industrien er avhengig av å bli støttet av skattepengene til sykepleiere, industriarbeidere og butikkansatte.

Den politikken som Manifest og regjeringen står for, kommer til å være belastende for vanlige skattebetalere i Norge i mange år fremover, og den vil bidra til et høyt rentenivå.

Kronikken var publisert i DN torsdag 6. juli 2023.