Når det pirkes i rådende sannheter
I debatten om formuesfordeling ser man helt bort fra vår gigantiske fellesformue. Er det virkelig helt feil å presentere et enkelt regnestykke der den trekkes inn? Steinar Juel i DN.
Publisert: 2. mai 2019
Professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo er sterkt provosert. Etter et lengre innlegg som han skrev sammen med SSB-forsker Rolf Aaberge i Aftenposten 24. april, vier Kalle Moene sin kronikk i DN 27. april til notatet jeg har skrevet om formuesfordelingen i Norge. I notatet hevder jeg at formuesfordelingen ikke kan ses uavhengig av at vi gjennom staten har en enorm felles finansformue, noe vi er alene om blant demokratiene i verden.
Selv om Kalle Moene mener at «Norge har brukt oljeinntektene på en måte som har gitt inntektsutjevning …», mener han det er useriøst å trekke inn statens netto finansformue, som er langt større en husholdningenes samlede formue, når en skal vurdere formuesfordelingen i Norge.
Kalle Moene liker ikke nyregning og nytale, og åpenbart heller ikke nytenkning. Det er komisk når han sammenligner mitt notat med den ensretting i tale og tenkning som autoritære diktaturer tilstreber, og som George Orwell beskriver i sin bok «1984». I debatten om formuesfordelingen er det Kalle Moene som står for den etablerte sannheten, og som tydeligvis ikke tåler at andre pirker borti den.
Notatet er ikke et ledd i en plan fra skumle Civita om å omskrive virkeligheten og ensrette debatten. Det er et resultat av at jeg en stund har undret meg over at det i debatten om formuesfordelingen helt ses bort fra den gigantiske fellesformuen Norge har. Derfor skrev jeg notatet, helt på egen hånd, på eget ansvar, og helt uten en ideologisk plan.
Det er underlig at en forsker ser på ordet «ny» som noe negativt. Fra akademia hører vi ofte at «ny forskning viser …», og at noen tenker nytt, har som regel en positiv valør. På videregående skole var jeg selv en prøvekanin som lærte ny matematikk, som etter hvert ble den etablerte.
Regnestykket jeg gjør i notatet, er enkelt og har svakheter. Men som jeg har påpekt før, mener jeg det er en større feil å se helt bort fra vår felles finansformue når formuesfordelingen diskuteres, enn å inkludere den ved et enkelt regnstykke. Velferdsordningene våre, som finansformuen er med på å finansiere, er i stor grad universelle. Det vil si at de er noe vi alle har glede av, og som vi kan nyttiggjøre oss etter behov. Statens pensjonsfond er hoveddelen av finansformuen og forvaltes ut fra målet om å oppnå høyest mulig avkastning.
Statens pensjonsfond er et fundament for våre pensjoner. Når innbyggere i andre land selv må spare til egen pensjon, blir formuen de samler opp, tatt med når formuesfordelingen beregnes. Er det da helt feil å kalkulere med Statens pensjonsfond i formuesfordelingen i Norge?
Men det er vesentlig forskjell på Statens pensjonsfond og verdien av statlige bygg, veier og broer, som Kalle Moene trekker inn. Disse aktiva gir ikke inntekter som kan disponeres fritt, de yter direkte tjenester.
Det er selvfølgelig ikke helt det samme å ha penger i banken og være «medeier» i en fellesformue gjennom staten. Man kan ikke bruke kapitalen til det en vil, for eksempel som egenkapital til bolig. Samtidig er det slik at de gode velferdsordningene vi har i Norge, reduserer bankenes risiko ved å yte boliglån. Det betyr at fellesformuen bidrar til å gjøre det lettere for flere å få boliglån.
Bruken av avkastning på fellesformuen bidrar til at husholdningene får høyere og sikrere disponible inntekter. Også privat pensjonsformue er bundet og kan ikke brukes til å kjøpe bolig.
På den annen side kan en fellesformue gi større trygghet for den enkelte enn om formuen var delt ut slik at vi alle hadde vår del på egen konto, og selv måtte ta ansvaret for pensjoner og mange tjenester som vi nå nesten ikke betaler for. At vi har formuen felles, er risikoutjevnende, fordi noen gjennom livet har større behov for å bruke velferdsordningene som formuen er med på å finansiere, enn andre har.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 29. april 2019.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
