Thomas Piketty – ett år etter

Mange har kritisert Piketty det siste året. Det er liten tvil om at han til en viss grad tar kritikken inn over seg og vrir budskapet sitt, skriver Marius Doksheim i Dagbladet.

Marius Doksheim

Publisert: 10. juni 2015

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita

Det er omtrent ett år siden debatten om Thomas Pikettys bok «Capital in the Twenty-First Century», og dennes beskrivelse av ulikhetsutviklingen, startet for alvor i Norge. I løpet av dette året har det kommet mange lovprisninger av Pikettys arbeid. Leder i Agenda, Marte Gerhardsen, skrev for eksempel i Aftenposten at Norge nå ikke bare kunne være, men var på vei mot et «Downton Abbey-samfunn», der inntektsfordelingen vil være «enda skjevere enn den som skildres i TV-serien». Politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, skrev at «Økonomisk politikk har fått sitt klimapanel i Thomas Piketty. Skeptikerne sliter allerede med å bortforklare funnene.» Og tidligere helse- og utdanningsminister, Gudmund Hernes, var sikker – og ekstatisk. Han uttalte i Aftenposten at: «Økonomifaget må skrive om sitt pensum. … Politikere møter en ny dagsorden. Økonomer er påtvunget et nytt fag. Han vil bli nominert til Nobelprisen – og han vil få den.» Vi i Civita har forsøkt å nyansere dette bildet, og har – selv om vi også har fått mye støtte – møtt en del motstand og harselas.

Det kan derfor være interessant å se hva som rører seg i den norske og internasjonale forskningen og i debatten mellom forskere om Pikettys bok. Det er nå gått en stund siden utgivelsen, og det begynner å komme gjennomarbeidet respons på hans arbeid. Her er noen eksempler:

Rolf Aaberge, som er forsker i SSB og har bidratt med norske data til Pikettys database, har i Samtiden en svært kritisk gjennomgang av Pikettys arbeid. For det første mener Aaberge at Piketty har en forenklet modell «basert på forutsetninger som er i strid med empiriske funn». Skillet mellom kapitalinntekt og lønn passer ikke så godt i dagens økonomi, der eie- og inntektsforholdene er mer komplekse enn tidligere. Derfor sier heller ikke forholdet så mye om fordelingen som Piketty påstår, og kapitalen skifter eiere oftere enn Piketty gir inntrykk av.

For det andre slutter Aaberge seg til de mange som har kritisert Piketty for manglende vektlegging av institusjonenes rolle. For eksempel er trepartssamarbeidets og velferdsstatens rolle viktig for å forklare de nordiske landene. Tar man med dette, blir bildet av den økonomiske ulikheten betydelig moderert. I en kronikk Aaberge skrev i Aftenposten, oppsummeres det slik: «For at Pikettys spådom om et klassedelt Downton Abbey-samfunn skal inntreffe i Norge, må alle de mekanismene som kjennetegner velferdsstaten settes ut av spill.»

For det tredje mener Aaberge at spådommene om fremtiden er tvilsomme. Han fortsetter: «En kan selvsagt ikke utelukke at de rikestes makt og inntekt fortsetter å øke, slik at dette skjer. Men ut fra dagens forståelse av demokratienes konstruksjon og funksjonsmåte virker ikke en slik utvikling plausibel.»

I Samtiden oppsummerer Aaberge: «Kapitalen har blitt mottatt med større entusiasme blant ikke-økonomer enn blant økonomer, sannsynligvis fordi konklusjonene er avledet fra en overforenklet mekanisk beskrivelse av økonomiens virkemåte som er lett å «forstå». Enkelte har blitt så beruset etter å ha lest eller hørt om boka at de til og med har villet tildele Piketty Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel.»

En av de tyngste faglige kritikkene av Pikettys arbeid kommer fra Matthew Rognlie. Han viser, som franske forskere tidligere har vist for Frankrikes del, at kapitalens økende betydning i økonomien i stor grad er drevet av prisveksten innen bolig og eiendom.

Den andelen av inntekter i økonomien som tilfaller kapitaleierne, og ikke arbeidstakerne, har økt gjennom etterkrigstiden. Deler man formuene opp i boligformue og alle andre typer formue, ser man at økningen i sin helhet kommer fra boligsektoren. Påvirkningen fra investeringer i næringslivet er null eller negativ. Kapitalandelen i økonomien, unntatt boligkapitalen, er fortsatt lavere enn den var på 1950- og 60-tallet. Boligkapitalen har mer enn tredoblet sin andel.

Med andre ord: Mens kapital, som samlekategori, er blitt viktigere enn før, har ikke bedriftseierne fått det overtaket over arbeidstakerne som Pikettys analyse kan antyde. Dermed endres også premissene for ulikhetsdebatten. Boligkapital er langt mindre konsentrert enn andre typer kapitaleierskap. Mens Piketty og andre har vært mest opptatt av å legge begrensninger på rikdomsoppbyggingen blant de mest velstående, kan det være mer hensiktsmessig å forsøke å spre eierskapet ytterligere.

I American Economic Review går Thomas Piketty selv ut og presiserer sine teorier. Blant annet mener han at det som i debatten ofte er blitt trukket frem som ulikhetsvekstens hovedforklaring, forholdet mellom r (avkastningen på kapital) og g (veksten i økonomien), er blitt misforstått. I stedet peker han nå på mer tradisjonelle forklaringer på ulikhet: Utdanningssystemet, hvilken kompetanse arbeidsgivere og markedene etterspør, høye amerikanske lederlønninger, institusjoner og politiske endringer. Selv om Piketty kaller dette en klargjøring, er det liten tvil om at han til en viss grad tar kritikken inn over seg og vrir budskapet noe.

At det finnes klare innvendinger mot Pikettys analyse, betyr selvsagt ikke at ulikhetsdebatten kan avsluttes. Selv om ulikhet drevet av verdistigning på boligkapital kan være mindre problematisk enn den typen ulikhet Piketty beskriver, siden kapitalen da vil være mer spredt utover i befolkningen, er det likevel noen utfordringer: Sterkt økende boligpriser vil kunne skape ustabilitet og usikkerhet i økonomien, høyt gjeldsopptak og sårbare familieøkonomier. Det vil også kunne forsterke forskjellene mellom dem som er inne i boligmarkedet og de som står utenfor, og ikke får ta del i verdistigningen.

Dermed må man se langs to spor når man skal utforme politiske tiltak. På den ene siden må man legge til rette for at flest mulig skal ha anledning til å eie sin egen bolig. På den andre siden må tilretteleggingen ikke være av en slik art at den bidrar til en overdreven prisøkning.

Den virkelig store endringen gjennom det tjuende århundre var fremveksten av en eiendomsbesittende middelklasse, skriver Piketty i sin bok. Det har større betydning for hans egen analyse enn han selv var klar over. Utfordringen fremover må være å videreutvikle og utvide dette eierskapet.

Innlegget var publisert i Dagbladet tirsdag 9. juni 2015