Rollen til Studentersamfundet

Det er en fare for at resolusjonsmakeri bidrar til å undergrave Studentersamfundet som debattarena. Det er en reell fare for at man undergraver troverdigheten til Studentersamfundet, dersom man også ønsker at samme talerstol skal uttrykke en bestemt mening. Kan hende kan dette kombineres, men jeg tror det er svært utfordrende, om ikke umulig, skriver Eirik Løkke hos Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 10. juni 2013

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Tidligere formand i Det Norske Studentersamfund, Karl Kristian Rådahl Kirchoff, er en fornuftig mann, noe hans svar om resolusjonsmakeri vitner om (Minerva 6.juni). Kirchoff har flere gode poenger som det er all grunn til å ta til etteretning, også for dem av oss som er skeptiske til resolusjoner i Studentersamfundet. La meg gi ham rett i noen i det følgende.

For det første har Kirchoff rett i at AKPs inntog på 1970-tallet sannsynligvis ville ødelagt Samfundet uavhengig av hvorvidt organisasjonen fremmet resolusjoner eller ikke. I så måte er det ingen grunn til å frykte en 70-talls-renessanse med det første. Den tidligere formanden har videre rett i at det er fullt mulig å kombinere resolusjonsvedtak med en åpen og inkluderende praksis, der respekten for ulike meninger ikke bare uttrykkes som tomme slagord, men etterfølges av kulturell praksis. Jeg har vært på mange debatter i regi av ulike foreninger med et uttalt standpunkt, som likevel har evnet å skape interessante og balanserte diskusjoner. Jeg er ikke uenig i at resolusjoner om politiske standpunkter kan bidra positivt til økt engasjement og publikumsoppslutning, forutsatt at det gjøres på en smart måte.

Så hvorfor kritisk?

Jo, fordi det er en fare for at resolusjonsmakeri bidrar til å undergrave Studentersamfundet som debattarena. Det er en reell fare for at man undergraver troverdigheten til Studentersamfundet, dersom man også ønsker at samme talerstol skal uttrykke en bestemt mening, som for eksempel å fordømme Israels okkupasjon, for deretter å invitere representanter fra Israel til å debattere saksforholdet. Kan hende kan dette kombineres, men jeg tror det er svært utfordrende, om ikke umulig.

Det er, som nevnt, liten grunn til å frykte reprise fra 1970-tallet med det første, men resolusjonene kan, som Kirchoff nevner, virke polariserende, hvis det vedtas standpunkter som virker fremmedgjørende for deler av medlemsmassen. Det er ingen hemmelighet at politiske sympatier for FrP anses suspekt i mange studiemiljøer, til tross for at nesten hver fjerde velger stemte på partiet ved sist stortingsvalg. Jeg tviler på at resolusjonspraksis vil bidra positivt i så måte. Nå er selvsagt ikke hensynet til FrP-sympatier et selvstendig argument for noe som helst, men det illustrerer, etter min mening, utfordringen man fort kan få med hensyn til bred rekruttering og muligheten til å samle ulike personer til felles ordskifte.

Et siste poeng er publikumsutfordringen. Min erfaring er at om man lager en god debatt med gode innledere, så kommer publikum. Men det finnes åpenbart muligheter for eksperimentering, eksempelvis invitere studentene, altså publikum, til å uttrykke sin mening om et saksforhold eller en påstand, gjerne både før og etter en debatt, for å se om det har vært bevegelse i synspunktene. Denne formen for debatt foregår blant annet i USA, hvor det åpenbart er mulig å hente inspirasjon.

Kirchoff uttaler frimodig at Studentersamfundet aldri har vært redd for å leke med ilden og spør meg frimodig om jeg har fyr. Svaret på spørsmålet er ja, men jeg tror det er mer fornuftig å bruke ilden på provoserende debatter fremfor provoserende meninger.

Innlegget er publisert hos Minerva 7.6.13. Hør også diskusjon om temaet i NRK Søndagsavisa.

Publisert: 13. mai 2024