Bærekraftig uføretrygd
Gruppen unødvendig uføretrygdede er stor nok til at det er bekymringsfullt. Politikerne bør derfor ha mot til å omtale gruppen, og hva man skal gjøre for å hindre at den vokser. Hvis ikke, vil det særlig gå ut over de som faktisk er for syke til å jobbe. Noen opplever allerede å bli urettmessig mistrodd, og jo flere som mottar uføretrygd, jo vanskeligere blir det å være i gruppen som ikke har noe valg, skriver Anne Siri Koksrud i Aftenposten.
Publisert: 5. oktober 2011
Av Anne Siri Koksrud, Civita og Minerva
I en kronikk i Aftenposten 8. august påpekte jeg det forskerne har visst en god stund: Det finnes en gruppe mennesker som velger uføretrygd selv om de kunne, og kanskje også burde, ha valgt å jobbe.
Mange har reagert. Så å si alle som kritiserer meg, hevder at jeg ”tråkker på de svakeste” i en eller annen forstand. De har kanskje ikke forstått hva jeg mente. Dette er et forsøk på å oppklare.
Enkelt sagt kan man dele befolkningen inn i fire grupper:
- De som er for syke til å jobbe, men jobber allikevel
- De som er for syke til å jobbe, og mottar uføretrygd
- De som ikke er for syke til å jobbe, og jobber
- De som ikke er for syke til å jobbe, men mottar uføretrygd allikevel
Det er altså den siste gruppen jeg snakker om. Denne gruppen eksisterer, det er det ingen tvil om. Forskning blant annet fra Frisch-senteret og fra Universitetet i Stavanger kan bekrefte det.
En del kritikere hevder at det ikke er mulig å velge uføretrygd, fordi det er legen og NAV som bestemmer. Mange av dem har kjempet lenge mot systemet for å få rettmessig hjelp. Det er lett å forstå deres frustrasjon, det finnes mange eksempler på treg og dårlig saksbehandling hos NAV. Det betyr ikke at det ikke finnes andre mennesker som velger. I mange – og stadig flere – tilfeller av uføretrygd er det pasientens ord som avgjør søknaden, ettersom verken legen eller NAV har mulighet til å etterprøve dette. Og det er nettopp denne åpningen forskerne påpeker at mange benytter. At det er vanskelig for de som er reelt syke og kjemper mot papirmølla å fatte at andre orker å gjøre det frivillig er selvsagt forståelig, men dessverre ikke noe bevis for at ingen gjør det.
Karin Andersen i SV velger allikevel å fornekte at gruppen som mottar uføretrygd uten at de egentlig trenger det, eksisterer. I en kronikk trykket i flere lokalaviser, blant annet Hamar Arbeiderblad 19. august, skriver hun: ”Om igjen og om igjen spres det usannheter om at folk kan velge trygd framfor arbeid”. Å kalle veldokumentert forskning for ”usannheter” uten videre dokumentasjon er ikke særlig etterrettelig. Men først og fremst er det en meget uklok strategi om man ønsker en bærekraftig velferdsstat.
Det er god grunn til å tro at gruppen unødvendig uføretrygdede er stor nok til at det er bekymringsfullt. Politikerne bør derfor ha mot til å omtale gruppen, og hva man skal gjøre for å hindre at den vokser. Hvis ikke, vil det særlig gå ut over de som faktisk er for syke til å jobbe, og mottar uføretrygd. Noen av dem opplever allerede å bli urettmessig mistrodd, og jo flere som mottar uføretrygd selv om de kunne jobbet, jo vanskeligere blir det å være i gruppen som ikke har noe valg.
En del av dem ender kanskje med å presse seg til å jobbe mer enn de burde. Kronikken til coach Live Landmark og overlege Egil Fors i Aftenposten 26. september trekker frem et slikt eksempel. De tar opp en viktig problemstilling, nemlig hvordan man skal hjelpe disse som alltid strekker seg litt for langt.
Stipendiat Kjetil Van der Wel fremhever i sitt innlegg 15. august betydningen av en sjenerøs velferdsstat for et inkluderende arbeidsliv, uten å nevne noe om de som velger seg ut av arbeidslivet på grunn av denne sjenerøsiteten. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm avviser i Politisk Kvarter i NRK2 19. august min problemstilling som uinteressant, og vil helst bare snakke om tilrettelegging og hvilke tiltak regjeringen har satt i verk for å gjøre det lettere for uføretrygdede å prøve seg med litt jobbing.
Jeg er glad for at debatten bringer frem disse og andre, nye innspill til hvordan vi kan gjøre arbeidslivet bedre og mer inkluderende. Det er alle tjent med. Men ingen ser ut til å våge å ta tak i min utfordring: Hvordan skal man hindre at mulige arbeidstakere skyver seg selv ut av arbeidslivet? Hvordan skal man hindre at gruppen vokser til en uhåndterlig størrelse, og undergraver tiltroen til, og finansieringen av, selve uføreordningen? Dette er langt fra uinteressant, selv om det tydeligvis er svært vanskelig å snakke om det.
En forkortet utgave av artikkelen er på trykk i Aftenposten 5. oktober 2011.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
