Borgerlønn på norsk
Det er lite sannsynlig at en borgerlønn vil innføres i Norge med det første. Men både borgerlønn og borgerlønnlignende forsøk kan gi inspirasjon til viktige debatter om velferdsstatens fremtid, skriver Mathilde Fasting.
Publisert: 29. desember 2017
Borgerlønn er på moten. Vi bør ikke avvise at det kan være veien å gå, på sikt. Men vi bør begynne i en annen ende, ved å harmonisere minsteytelser og undersøke effekter på arbeidsviljen.
Urix sender dokumentar om borgerlønn. BIEN Norge, del av den internasjonale borgerlønnsorganisasjonen BIEN (basic income earth network), arrangerer halvdagsseminar om borgerlønn og boken til Rutger Bregman omtales over flere sider i Aftenposten, for å nevne noe. Dessuten har våre finske naboer satt i gang et pilotprosjekt der en kommune tester ut om arbeidsdeltagelsen øker når langtidsledige får en form for borgerlønn, uansett om de finner en jobb eller ikke.
En «ekte» borgerlønn er, kort fortalt, en ytelse det går an å leve av til alle borgere, uten at det stilles krav om arbeid, aktivitet eller inntekts- og formuesforhold.
Internasjonalt er det to underliggende årsaker til å snakke om borgerlønn. I fattige land er det snakk om å gi borgerne en liten kontantytelse for å skape aktivitet, redusere fattigdom, bedre helse og sosiale forhold og muligheter til utdanning. En borgerlønn kan for eksempel være begrunnet med at alle bør få ta del i avkastningen av landets naturressurser. I vestlige land med store velferdsstater og omfattende velferdsytelser er begrunnelsene annerledes. Her handler det om å takle en fremtid der det kanskje kan bli større arbeidsledighet som følge av teknologisk utvikling, og det handler om å redusere byråkrati og forenkle dagens velferdsytelser.
Borgerlønn er ikke innført i stor skala noe sted i verden, men flere land har gjennomført eller gjennomfører prøveforsøk. En gjennomgang av de ulike prøveforsøkene og erfaringene avdekker at det er store forskjeller i hvordan pilotene gjennomføres og hva som legges i begrepet borgerlønn eller garantert minsteinntekt. Noen få forsøk prøver ut borgerlønn uten krav, men størrelsen på ytelsen varierer, slik at noen tester ut en borgerlønn som er mulig å leve av, andre prøver ut nivåer som krever at det også er tilleggsstønader tilgjengelig. Dessuten er det forskjell på hvem som plukkes ut i forsøkene. Noen ganger er det en landsby, andre ganger en gruppe, eksempelvis arbeidsledige, slik som i Finland.
Det finnes argumenter både for og mot en borgerlønn, og historisk har mennesker fra alle politiske leirer argumentert for borgerlønn. De viktigste argumentene for, er at en borgerlønn vil være universell og likebehandlende, samt at den vil begrense offentlig administrasjon og kontroll og derved kostnader knyttet til administrasjon. Borgerlønn er et sterkt virkemiddel, fordi den gir den enkelte økonomisk frihet, samtidig som den også er offentlig støttet. Fordi det ikke følger med noen krav til aktivitet, vil det også bety mindre offentlig inngripen.
Også internt i Civita er det uenighet om hvorvidt borgerlønn er en god løsning eller ikke. Vi har blant annet diskutert hva som er rettferdig. Noen hos oss hevder at borgerlønn er en liberal form for velferdsordning, fordi den er mindre formyndersk enn en del av dagens ordninger. Den er basert på tillit til at mottageren selv vet hva som er best og gjør riktige valg på egen hånd, uten at staten blander seg inn. Dessuten har noen av oss diskutert tanken om en borgerlønn som avkastning av naturressurser, slik de har i Alaska. Der ble det i 1976 opprettet et fond, The Alaska Permanent Fund, hvor det hvert år deles ut en borgerlønn fra overskuddet.
Men andre er skeptiske til kostnadene og fordelingsvirkningene. En borgerlønn vil kreve at man fjerner mange eller alle velferdsytelsene man har i dag. Å erstatte disse ordningene med borgerlønn betyr en stor omfordeling fra dem som av forskjellige grunner ikke kan jobbe, og som i dag får målrettede ordninger, til alle andre. Slik vil man, mener skeptikerne, bruke mer penger på en mindre treffsikker måte dersom målet er å utjevne forskjeller og kompensere for inntektsbortfall.
Argumentene mot en borgerlønn er også knyttet til troen på arbeidslinjen, som knytter mottak av ytelser til krav om (tidligere) deltagelse i arbeidsmarkedet, og som gir incentiver til at flest mulig deltar i arbeidslivet. Arbeidslinjen er rådende politikk i Norge i dag. Arbeidslivsorganisasjonene og politikere i alle partier har et mål om høyest mulig sysselsetting. Argumentene mot borgerlønn handler om at arbeidsdeltagelsen vil gå ned.
Det som ligger nærmest for Norge, som har en svært godt utviklet velferdsstat, er en harmonisering og standardisering av velferdsytelser til en minsteytelse som erstatter disse og gis til alle. En slik harmonisering kan utredes. Det betyr i tilfelle en delvis borgerlønn uten at alle dagens velferdsytelser skal erstattes. Det springende punktet er hvordan dette vil påvirke arbeidsdeltagelsen og hvor høye skattene må være? En harmonisering av ytelser vil bety mindre offentlige administrasjonsutgifter og således være i tråd med et argument for en mindre stat. Skjer harmoniseringen innenfor en provenynøytral ramme, vil det også harmonere med et syn på at skattene ikke skal økes.
En fullskala innføring av borgerlønn vil måtte basere seg på erfaringer fra forsøk i andre land, og mest sannsynlig vil det også måtte gjennomføres forsøk i Norge. Det er sannsynlig at både en delvis innføring av borgerlønn eller en full borgerlønn vil bety til dels store økninger i skattenivået for dem som arbeider dersom man ikke finner andre måter å skattlegge på. I dag er det allerede slik at skattesystemet fungerer omfordelende fra den sysselsatte delen av befolkningen til dem som mottar ytelser.
Forskjellen ved en innføring av borgerlønn vil være at man også gir den til mennesker som har inntekter fra før og dermed ikke «trenger» borgerlønnen. Så lenge arbeidsmarkedet er sterkt, arbeidsledigheten er lav og det stort sett finnes arbeid til alle kvalifikasjonsnivåer, vil det være mer krevende å argumentere for en borgerlønn.
Et samfunn som tilbyr universelle tjenester til alle, som har et system for pensjoner til alle og som baserer seg på at velferdsstaten fungerer som samfunnets forsikringsordning for alle, vil også kunne innføre en borgerlønn, basert på de samme universelle argumentene. I dag får «fattig» som «rik» barnetrygd, sterkt subsidiert barnehage, gratis skolegang og høyere utdanning, samt at alle også får helse- og omsorgstjenester. Alt er basert på at skatteviljen og skatteevnen er høy.
En borgerlønn er ikke så utopisk som det kan virke som i et slikt perspektiv. Likevel vil det være naturlig å gå veien via en harmonisering av minsteytelser, en testing av arbeidsincentiver og en vurdering av resultater fra ulike forsøk med innføring av borgerlønn eller lignende ytelser. Et siste moment som også må diskuteres, og som er særlig viktig i en situasjon med stor migrasjon og åpne grenser, er hvem som skal kunne motta borgerlønn.
Det er lite sannsynlig at en borgerlønn vil innføres i Norge med det første. Men både borgerlønn og borgerlønnlignende forsøk kan gi inspirasjon til viktige debatter om velferdsstatens fremtid.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 27.12.17. Se også notatet kronikken bygger på:
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
