Velferdsstaten er et pyramidespill
Skal vi bevare velferdsstaten slik vi kjenner den, må den reformeres.
Publisert: 30. november 2024
Alex Vanopslagh, dansk politiker og partileder for Liberal Alliance, beskriver velferdsstaten som et slags pyramidespill. Beskrivelsen er treffende. Vi har lenge visst at velferdsstaten i dens nåværende størrelse er en skjør konstruksjon.
I de siste 50 årene har stadig flere blitt avhengige av det offentlige for å få endene til å møtes. Dette skyldes blant annet at det er mange flere offentlige ansatte, at flere i arbeidsdyktig alder på trygdeytelser faller utenfor arbeidslivet, og ikke minst at det blir stadig flere eldre.
Sysselsettingen i helse- og sosialtjenestene har økt sterkt i det siste halve århundre. I 1970 var andelen ansatt i disse næringene på om lag syv prosent. I 2021 hadde andelen økt til drøyt 21 prosent.
Mellom år 2020 og 2040 vil aldersgruppen 80 år og eldre øke med 250 000 personer. For å sette dette i perspektiv: Den samme gruppen økte med 40 000 personer mellom år 2000 og 2020.
En betydelig økning i antall personer over 80 år vil medføre et enda større behov for omsorgstjenester og arbeidskraft rettet mot denne gruppen. Sysselsettingen innen helse- og omsorgstjenester er antatt å øke med 190 000 personer frem mot 2050.
Samtidig stopper mest sannsynlig veksten i tilgjengelig arbeidskraft sakte opp, selv om muligheten for innvandring kan endre noe på dette bildet. Fra midten av 2030-tallet er det antatt at antallet personer i yrkesaktiv alder vil falle i absolutte tall – en utvikling som vil forsterke seg ytterligere etter 2040.
Dette er en enorm utfordring, fordi vi ikke kan reformere oss ut av alderdom.
Vi har fått en god og helt nødvendig pensjonsreform, men på ett eller annet tidspunkt blir alle for gamle til å arbeide. Problemet her til lands handler kanskje ikke mest om å få nok penger til å betale for alle sykehjemsplassene og pensjonene, men om at det blir færre mennesker på arbeidsmarkedet til å bemanne helse- og omsorgstjenestene.
Etterspørselen etter disse tjenestene vil, ut fra demografiske årsaker alene, eksplodere. I tillegg stiger forventningene til velferdstjenestene, både blant unge og gamle. Et stadig større behov for mer penger og flere ansatte, samt økte forventninger til tjenestene, fører til at det koster stadig mer ressurser å holde pyramidespillet i gang.
I Norge er alle tvunget til å finansiere helsevesenet over skatteseddelen. Et pyramidespill er kjennetegnet av at jo tidligere du kommer inn i spillet, jo større gevinst får du – og jo senere du kommer inn i spillet, desto mer taper du. Dette er en trist, men som Vanopslagh er inne på, er det også en logisk slutning av de demografiske endringene, hvor vi blir stadig færre yngre i forhold til eldre.
Da velferdsstaten ble etablert i stort omfang i etterkrigstiden, var tanken at det universelle tilbudet skulle være så godt at det var meningsløst å bruke egne penger på å kjøpe private alternativer. Ingen vil bruke penger på noe de kan få levert like godt på det offentliges regning.
Slik er det ikke lenger. Problemene har allerede begynt å tårne seg opp.
Norge er det landet i OECD med høyest andel av arbeidsstyrken ansatt i helsesektoren. Vi er i europatoppen når det gjelder pengebruk på helse. Samtidig har vi en tilsynelatende kritisk mangel på helsepersonell. Det er rekordlange helsekøer i store deler av landet. I Nord-Norge står helsevesenet i knestående. Rekordmange nordmenn har privat helseforsikring.
Skal vi bevare velferdsstaten slik vi kjenner den, må den effektiviseres og reformeres.
I et nylig utgitt Civita-notat diskuterer jeg noen mulige løsninger på hvordan vi kan reformere oss ut av pyramidespillet.
For det første må vi ta et større ansvar for egen helse. 75 prosent av den norske befolkningen er definert som inaktiv. Dette skaper livsstilssykdommer i en skala som presser helsevesenet enormt. Hver og en av oss har et medansvar for vår egen helse. Det er på tide at vi begynner å ta dette ansvaret.
For det andre bør egenandelene opp. Egenandeler for brukerne hindrer overforforbruk av velferdstjenester og reduserer sløsing. Men egenandelene i dag er for beskjedne til å ha effekt. Frikortordningen for helsetjenester, som opprinnelig var ment for utsatte grupper med særlige behov, har eksplodert. De lave egenandelene er en sentral drivkraft bak de relativt lange helsekøene, fordi køer er en uunngåelig konsekvens av gode tjenester til en lav pris.
For det tredje må vi ha mer behovsprøving. Når velferdsstatens mange universelle ordninger nå er under så sterkt press, bør behovsprøving av flere ordninger komme høyere på den politiske dagsorden. Universelle ordninger er vridende, fordi det favoriserer mer konsum av godet. Universelle ordninger gis til alle, og de er derfor mindre omfordelende enn behovsprøvde ordninger.
Behovsprøvde ordninger fungerer. Gratis kjernetid i barnehager for lavinntektshusstander er en slik ordning. Den blir mye brukt av de som har rett til det. Da er det lite behov for en prisreduksjon på 1000 kroner i måneden for alle barnehagebarn, som dagens regjering har innført. Denne prisreduksjonen er dyr for oss alle, og den gir lite utbytte for de som allerede har gratis kjernetid. Det gir heller mer til de som tjener godt. Slik bidrar det til økte forskjeller.
Det er riktig at universelle ordninger kan være populære, fordi de er for alle, og på den måten kan øke støtten til velferdsstaten i det brede lag av befolkningen. Men når folk opplever at velferdsstatens grunnleggende tjenester ikke fungerer, bidrar ikke dette til økt oppslutning om, og skattevilje for, den samme velferdsstaten – snarere tvert imot.
Det kommer til å bli smertefullt å reformere velferdsstaten. Men jo tidligere vi begynner, jo mindre blir smerten.
Innlegget er publisert i Minerva 28.11.24.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
