Lite twist og mye shout

Den amerikanske sentralbanken er i ferd med å gå tom for ammunisjon og tyr til stadige mer marginale virkemidler. Hovedproblemet er gjeldsoverhenget i privat sektor. Så lenge disse gjeldsproblemene vedvarer, har pengepolitikken sluttet å virke som normalt og har liten effekt på økonomien, skriver Marius Gustavson på E24.no.

Marius Gustavson

Publisert: 9. november 2011

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.

Den amerikanske sentralbanken er i ferd med å gå tom for ammunisjon og tyr til stadige mer marginale virkemidler.

Den amerikanske sentralbanken (Fed) forventer fortsatt lav vekst grunnet problemer i boligsektoren, uro i finansmarkedene og innstramminger i budsjettene på føderalt og delstatsnivå. Sentralbanksjef Ben Bernanke annonserte derfor forrige uke at dagens rentenivå på rundt 0 prosent vil opprettholdes frem til sommeren 2013 og sannsynligvis lenger.

Samtidig videreføres strategien med å endre sentralbankens portefølje av verdipapirer for å trekke ned de «lange» rentene på slikt som boliglån og obligasjoner. Håpet er at dette vil påvirke enkelte husholdninger og bedrifter til å ta opp lån og investere.

Disse to tiltakene ble introdusert tidligere i år i et nytt forsøk på å stimulere økonomien og går under kallenavnet «twist and shout».

Normalt sett skal sentralbanken kunne stimulere økonomien ved å redusere styringsrenten, som er en «kort» pengemarkedsrente. Men når styringsrenten allerede er null, kan den ikke senkes ytterligere. I kjølvannet av finanskrisen har man derfor forsøkt å påvirke de lange rentene med ukonvensjonelle virkemidler.

Det første tiltaket var kvantitative lettelser (QE). Med dette menes en manøver der sentralbanken øker basispengemengden når styringsrenten allerede er nær null. Dette skjer ved at den kjøper statspapirer (eller andre gjeldspapirer som er garantert av myndighetene) ved å trykke nye penger.

Mer presist, skapes elektronisk kreditt som skytes inn i de private bankene. Problemet er imidlertid at bankene ikke låner ut, men isteden bygger opp reserver utover de reservekrav sentralbanken setter. Dermed slutter den viktigste påvirkningskanalen å virke.

Etter den første runden med kvantitative lettelser, trodde man at økonomien var på rett kjøl. Så kom indikatorer på svakere økonomisk vekst enn ventet og en ny runde med QE. Dette hadde liten innvirkning på realøkonomien, men bidro til å fyre opp globale finansmarkeder og råvarepriser.

De økte råvareprisene hadde flere utilsiktede virkninger, hvorav den arabiske våren var en og økte kostnader for amerikanske forbrukere og produsenter en annen. I lys av sistnevnte har QE virket mot sin hensikt og svekket økonomien ytterligere.

Da økonomiske indikatorer i sommer igjen viste en svakere utvikling enn forventet, var de pengepolitiske myndighetene mer tilbakeholdne. Framfor en ny runde med QE, satset man på å stimulere økonomien gjennom en «shout»: Fed forpliktet seg til å holde renten lav de neste to årene. Det er første gang i sentralbankens historie at en slik tidfesting har blitt gjort.

Samtidig som dette forsikret markedene om fortsatt lave lånekostnader, signaliserte det også at sentralbanken tror økonomien vil ligge nede for telling i lang tid framover. I følge den siste prognosen, forventes det at ledigheten vil være så høy som 8 prosent i 2013.

Krangelen mellom demokrater og republikanere om budsjettutviklingen viser at man ikke kan forvente finanspolitiske tiltak som monner. Fed har derfor vurdert nye ukonvensjonelle grep. Det siste var en «twist». Det vil si en endring av sentralbankens portefølje ved å selge verdipapirer med kortere løpetid for å kjøpe verdipapirer med lengre løpetid. Begrepet viser til Operation Twist, iverksatt på 60-tallet av Fed i samarbeid med Kennedy-administrasjonen.

Målet er å trekke de lange rentene ytterlige ned, noe som i sin tur vil stimulere formuesprisene og forhåpentligvis stimulere økonomien. Men de lange rentene er allerede rekordlave. Renten på tiårige statspapirer nådde nylig sitt laveste nivå på 60 år. Likevel er lånelysten i privat sektor på bunnivå. En slik manøver har altså liten virkning på økonomien.

Hovedproblemet er gjeldsoverhenget i privat sektor, som i stor grad er forårsaket av tidligere pengepolitisk stimulans for å bringe økonomien ut av resesjoner. Så lenge disse gjeldsproblemene vedvarer, har pengepolitikken sluttet å virke som normalt og har liten effekt på økonomien.

Det er på tide å revurdere det pengepolitiske regimet og idegrunnlaget det bygger på, noe jeg gjør i en kommende bok om krisen. Blant innsiktene bør være at inflasjonsmålet må forkastes, at pengepolitikken slutter å fungere når privat sektor gjennomgår en periode med gjeldsreduksjon og at finanspolitikken er det eneste virkemiddelet myndighetene står igjen med når alt annet svikter.

Innlegget er publisert på E24.no 8. november 2011.