En uunngåelig satire

Publisert: 11. september 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Det er ikke galt å reise til Nord-Korea. Landet trenger all den kontakt med omverdenen det kan få. Det er for nødhjelp å regne. Men kunstneren Morten Traavik, som på selveste 17.mai reiste til Nord-Korea som ledd i en kulturutveksling, fremstiller Nord-Korea som en kunstinstallasjon.

«Hele verket er det som omgir oss», uttalte han i gårsdagens utmerkede NRK Nasjonalgalleriet- dokumentar. Det er problematisk når ting er så ille som i Nord-Korea. Når man ser folk drukne, så stiller man seg ikke opp og maler et bilde av dem.

På den annen side kan vi selvsagt spørre oss hvordan det er mulig å fremstille Nord-Korea på en måte som unngår satirens form? Nord-Korea er verdens mest surrealistiske og paranoide nasjon – ingen over, ingen ved siden. Det er umulig å la være å le.

Samtidig ligger tragedien som en vond nerve i landets historie. Nord-Korea er et autokrati, hvor paranoia og sosial kontroll bindes sammen i en personkultus rundt Kim Il Sungs hjemmesnekrede Juche-ideologi. Folket er beskyttet av Den Store Leder, som hylles i gigantomane og hysteriske massemønstringer, fullt på høyde med Hitlers Nürnberg-møter. Det er i dette landskapet konseptkunstneren Morten Traavik trives.

Det er ikke uvanlig innen konseptkunsten å bruke provokasjonen for å skape blest om seg selv og sin kunst. Det har etter hvert blitt vanskelig å finne temaer som virkelig provoserer. Noen velger å senke Kristus i urin, mens andre velger å fremstille Nord-Korea som et tegneserieland. Men konseptkunst er ikke nødvendigvis god konseptkunst, særlig hvis argumentasjonen rundt verket er tynt. Bør all undertrykkelse være gjenstand for postmoderne relativisering? Kunne Traavik gjort det samme i Hitler-Tyskland? Det kan godt være at kunst skal være utfordrende, men er vi enige i Traaviks grunngitte forutsetninger?

Traavik bryr seg ikke om å drive «korstog» for menneskerettighetene, det er ikke hans oppgave, for «det finnes jo mer enn nok bekymrede forståsegpåere som gjør det ellers», sier han med dårlig skjult adresse. Er menneskerettigheter slikt amerikanske imperialister driver med? Moralister? Eller de som ikke har forstått at vår sivilisasjon mangler en siste instans: Alt flyter og ingenting gir mening utenfor kunsten.

Men selv om vi gjerne tar i bruk litterære virkemidler når vi gjenforteller det vi oppfatter som virkeligheten, betyr det selvsagt ikke at det ikke finnes en virkelighet med adekvate proporsjoner. At Traavik befinner seg i en annen galakse beviser han videre med følgende uttalelse:« … man befinner seg i et svært, åpent landskap mellom to ytterpunkter av propaganda. På den ene siden har du statspropagandaen i Nord-Korea … På den andre siden har du den motsatte propagandaen som vi utsettes for, som fremstiller Nord-Korea som verdens verste land.»

Det kan bare være i en postmoderne kunstnersjel du kan finne en så uproporsjonal virkelighetsbeskrivelse. Nord-Korea ER en absurd, totalitær, grusom fangeleir. Traavik har store metodologiske og begrepsmessige problemer, særlig når han forveksler fordommer, propaganda og kunnskap.

Leker Traavik med våre stereotype forestillinger om konsentrasjonsleirsystemet i Nord-Korea også? Traavik hevder i alle fall at det ikke finnes holdepunkter for at slike leire eksisterer. Når Traavik sier dette, kan man lure på om det skyldes et forsøk på å legitimere kunsten eller om han rett og slett har gått så opp i rollen som venn av Nord-Korea at han har blitt medløper? Et godt dokument på at disse leirene eksisterer er for øvrig boken «Flukten fra leir 14», som har kommet ut på norsk i disse dager.

Et eksempel på Traaviks mangel på våkenhet kom når han i programmet uttalte at han var spent på hvor mange folk som ville komme på forestillingen, som om det skulle være frivillig. Selvsagt var det stinn bakke. Trodde han de hadde noe valg? Det er underlig at han ikke har klart å dechiffrere sine omgivelser – det iscenesatte fryktsamfunnet.

Hvorfor problematiserer ikke Traavik teateret hvor alt er overvåket og politisk koreografert? Det er ikke et godt liv å måtte stille opp på Traaviks show, men det er det beste du kan få til: Å være en marionett for regimet. Traavik har vært seks ganger i Nord-Korea, men forstår ikke hvordan en Potemkin – kulisse fungerer.

Man skal være ganske naiv for å tro at nordkoreanere får sine stereotypier utfordret gjennom Traaviks prosjekter. Det lille de tror de lærer er at det faktisk finnes kunstnere og musikere fra vest som elsker Kim Jong-Un. I motsatt ende: Her hjemme forteller Traavik oss at vår forestilling om Nord-Korea som verdens mest undertrykkende nasjon er propaganda.

Traavik gjør oss ikke klokere og tilfører ikke den besnærende nordkoreanske ikonografien og kitsjkommunismen noe særlig mer enn det som allerede er grundig dokumentert av nordkoreanerne selv. Kanskje viser han at kunst i stor grad er salgsvare og at kunstnere så gode som noen fungerer som markedskapitalismens lausunger. Totalitarisme som markedsføring altså.

Der Traaviks prosjekt fremstår som umoralsk og navlebeskuende, lyktes den danske journalisten Mads Brügge storslagent med dokumentaren «Det røde kapell». Under dekke av å drive kulturutveksling i Nord-Korea brukte han humor for å synliggjøre det undertrykkende regimet. Særlig tankevekkende var det at nordkoreanernes holdning til funksjonshemmede langt på vei bekreftet det andre har sagt tidligere: At Nord-Korea fremstår som det nærmeste vi har kommet nasjonalsosialisme siden Det tredje riket. Traavik skjønner ikke at hele folket sitter i fengsel, men hevder at vi har mye å lære av den nordkoreanske nasjonalismen.

Innlegget er publisert hos NRK Ytring 11.9.12.