Historieløs marxisme

Å antyde at marxister best kan gjenkjennes ved sin utrettelige kamp for mangfold er nesten absurd – tatt i betraktning de kommunistiske statenes absolutte og voldelige konformitet. Saken mot Breivik viser oss at totalitære ideologier er farlige. Det er synd at Moxnes bruker saken i et forsøk på å sette en av disse ideologiene i et bedre lys enn den fortjener, skriver Bård Larsen i et svar til Rødts Bjørnar Moxnes.

Bård Larsen

Publisert: 26. april 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Bjørnar Moxnes bruker Breivik-saken til å sette sin egen ideologi i et bedre lys enn den fortjener.

I Dagbladet 24.04 forteller nestleder i Rødt, Bjørnar Moxnes, det vi allerede vet: Breivik tar feil. Det finnes ingen marxistisk-muslimsk sammensvergelse i Arbeiderpartiet. Moxnes har rett i at Arbeiderpartiet i 1923 tok et oppgjør med den doktrinære marxismen, etter hvert til fordel for sosialdemokratisk pragmatisme. At Breivik er historieløs er det vel heller ingen som er uenig i. Moxnes hevder så at venstresiden de siste hundre årene har gått i front mot rasisme og fascisme, mot fremmedfiendtlige ideologier i alle former – og for mangfoldet: Det er på den ”utrettelige innsatsen mot rasisme og for mangfold man kan kjenne igjen en marxist”, hevder han.

Beskrivelsen passer bra for den sosialdemokratiske venstresiden, men dårlig for marxister generelt og Moxnes’ eget parti spesielt (etablert i 2007 på restene av AKPml og RV). I et forsøk på å forskjønne historien sauser Moxnes sammen den brede venstresiden, forankret i en demokratisk politisk kultur, med den autoritære venstresiden.

Selvsagt kan man med rette hevde at marxister kommer i ulike tapninger, men å hevde at marxister generelt i historiens lys fremstår som frihetens og mangfoldets fanebærere er svakt fundert. Marxismen er kommunismens fremste teoretiske grunnlag og den implementerte marxismen har gitt oss 100 millioner dødsofre (vi må her skille mellom marxismen som politisk ideologi og andre sider ved Karl Marx teoretiske grunnlag).

Marxismens utrettelige kamp mot fascismen innebar som kjent at kommunistene i Preussen hjalp NSDAP med å fjerne den sosialdemokratiske ministerpresidenten Otto Braun i 1932. Alliansen mellom Walter Ulbricht (senere statsleder i DDR) og Joseph Goebbels under transportarbeiderstreiken i 1932 er også interessant. Man valgte sine venner med omhu. Og hva gjorde norske kommunister etter Hitler-Stalin-pakten? NKP gikk ikke med i motstandsarbeidet før i januar 1942, noen måneder etter at Hitler svek Stalin og de totalitære ideologiene hadde braket sammen. Var det motstand mot fascismen de spanske kommunistene utøvet da de saboterte en samlet front mot Franco og myrdet sine sosialdemokratiske og anarkistiske venner?

Kommunismen var i teorien universalistisk, men i praksis ofte rasistisk. Her kan man nevne AKPs favorittdiktatur, Røde Khmer, som gikk meget hardt til verks mot den vietnamesiske minoriteten, de kinesiske heltenes brutale behandling av tibetanere og uigurer samt Stalins behandling av ukrainere og andre nasjonale minoriteter. Vi snakker ikke om strukturell undertrykkelse – men massemord i millionklassen. Å antyde at marxister best kan gjenkjennes ved sin utrettelige kamp for mangfold er nesten absurd – tatt i betraktning de kommunistiske statenes absolutte og voldelige konformitet.

Alle som vil kan bla gjennom gamle årganger av Klassekampen og se hvordan Moxnes’ gamle partikamerater omtalte Arbeiderpartiet. Dessverre ligner det litegrann på Breiviks konspiratoriske verdensbilde. AKP brukte mer negativ energi på å skjelle ut den demokratiske venstresiden enn høyresiden. AP ble ikke kalt kulturmarxister, men sosialfascister og klassesvikere. SV ble omtalt som quislinger og femtekolonister.

Saken mot Breivik viser oss at totalitære ideologier er farlige. Det er synd at Moxnes bruker saken i et forsøk på å sette en av disse ideologiene i et bedre lys enn den fortjener.

Innlegget er publisert hos Minerva 25.4.12.

Publisert: 2. september 2024