oto: Tyler Merbler / Wikimedia Commons (CC BY 2.0)

Konservatisme uten liberalisme er farlig

Andreas Bjørnbekk tar litt feil når han skriver om Charlie Kirk og hvorvidt han var konservativ.

Publisert: 15. september 2025

I en kronikk i Aftenposten spør journalist Andreas Bjørnbekk om det er riktig å fremstille Charlie Kirk som «konservativ», slik mange norske medier har gjort. Bjørnbekk mener dette blir feil, gitt at Kirk var en ytterliggående høyreradikal. I tillegg mener han en slik fremstilling bidrar til å bagatellisere Kirk og gi konservative et dårlig rykte.

Bjørnbekk har gode poenger, ikke minst når han påpeker at mediene ikke gjør jobben sin godt nok når de langt på vei unnlater å informere om at Kirk hadde mye mer til felles med fascisme enn klassisk konservatisme.

Like fullt tar Bjørnbekk litt feil også, hvis jeg leser ham rett. I kjølvannet av den autoritære nasjonalkonservatismen som rir verden om dagen, med Trump og Orban i førersetet, blir det ofte sagt at denne ikke representerer ekte konservatisme.

Det er dessverre ikke helt riktig.

Det finnes ingen ekte konservatisme, bare god og dårlig konservatisme, liberal eller illiberal konservatisme. Men det er lett å forstå at mange liberale konservative (jeg regner meg selv som del av det landskapet) vil ha seg frabedt en slik felles referanseramme.

I møte med nasjonalkonservativ autoritarianisme hører vi ofte fra andre konservative at slikt ikke er «ekte» konservatisme. Konservatismen er hverken radikal eller revolusjonær, blir det sagt. Dessuten skal den konservative verne om institusjonene, særlig de som er demokratiske.

Det er dessverre basert på litt ønsketenking.

I den samme forståelsen finnes antinazistiske myter, som at nasjonalkonservative Claus Von Stauffenberg og mange av de andre som forsøkte å ta livet av Hitler i 1944, var forkjempere for demokrati og frihet. I virkeligheten inngikk Von Stauffenberg i en lang tradisjon av konservative antidemokrater som før krigen ville avskaffe Weimar-republikken og gjeninnføre keiserdømmet.

«Edmund Burke ga konservatismen … en balansert tone, åpenhet for fakta og allsidig moderasjon som sto i kontrast til konservatismens blinde dogmatisme», skriver Edmund Fawcett i sin gode bok om konservatisme. «Joseph-Marie Maistre ble motopplysningstidens forløper for høyreorientert autoritarianisme og fascisme», fortsetter han. Burke stilte seg ikke bare åpen for (forsiktig) endring, han mente at verden stivnet og visnet uten. I motsetning til de reaksjonære, som betrakter endring som en eksistensiell trussel mot alle tings (naturlige) orden.

På den tradisjonelle politiske aksen, fra venstre til høyre, er det egentlig synet på økonomisk styring som er måleenheten. Den er til tider forvirrende, fordi den ikke nødvendigvis sier så veldig mye om hva som er autoritært eller ikke.

Mer avanserte politiske barometre opererer derfor med minst to akser. Først den tradisjonelle økonomiske, men også en akse som måler forholdet til frihet og autoritet. Her blir ofte bildet ganske annerledes enn på den økonomiske aksen.

De fleste liberale demokrater vil score ganske høyt på frihetsaksen. Sosialdemokrater og høyrefolk vil stå relativt nærme hverandre, og ikke minst vil de politiske ytterfløyene møtes ganske klart ute på den autoritære siden. Dette siste har gitt opphav til det som kalles hestesko-teorien, der for eksempel kommunister og høyreradikale har noe av det samme synet på hvordan man skal sette makt bak politikken.

Det er viktig at moderate konservative er oppmerksomme på skråplanet i eget hus, særlig hos den som snuser på kulturkrigens fristelser.

Kort sagt: Konservatisme uten liberalisme er farlig.

Teksten er publisert i Aftenposten 13.9.2025.