Sentrum i norsk politikk
Det er, etter min mening, ikke opplagt at det eksisterer et ideologisk fellesskap mellom KrF, Sp og V som kan sies å utgjøre en «tredje vei» i norsk politikk. Jeg syns heller ikke at det er riktig å si at disse tre partiene utgjør et slags naturlig midtpunkt i det politiske landskapet. Fremfor bare å avvise disse synspunktene, kunne det vært interessant om Kjekstad forsøkte å fylle sentrumsbegrepet med innhold, svarer Torstein Ulserød i Nationen.
Publisert: 19. august 2014
Civita utga tidligere i sommer et notat om sentrum og sentrumspartienes rolle i norsk politikk. Erling Kjekstads kommentarartikkel i Nationen 18.8. tegner imidlertid en karikatur av innholdet i notatet.
Verken Civita eller jeg driver noen «jakt» på sentrum, slik Kjekstad påstår. Vårt notat tar heller ikke til orde for at norsk politikk best kan beskrives som en «grei høyre-venstre-akse», uten en plass for en ”tredje vei” eller andre ideologiske retninger.
Poenget med sentrumsnotatet var å drøfte om det er rimelig alltid å omtale KrF, Senterpartiet og Venstre – og de standpunktene disse partiene inntar – som sentrum i norsk politikk. Hva betyr det i så fall å være i sentrum?
«Sentrum» brukes både som betegnelse på en ideologisk retning, og som beskrivelse av en mellomposisjon i det politiske landskapet. Slik det fremgår av notatet, er det, etter min mening, ikke opplagt at det eksisterer et ideologisk fellesskap mellom KrF, Sp og V som kan sies å utgjøre en «tredje vei» i norsk politikk. Jeg syns heller ikke at det er riktig å si at disse tre partiene utgjør et slags naturlig midtpunkt i det politiske landskapet. Kjekstad mener Civita «ypper» og forsøker å «frakjenne» sentrumspartiene deres rettmessige rolle, ved å ta opp dette. Men fremfor bare å avvise disse synspunktene, kunne det vært interessant om Kjekstad forsøkte å fylle sentrumsbegrepet med innhold.
Lederen i Senterungdommen skrev for noen dager siden i Nationen at sentrumsideologien handler om et «tydelig og visjonært alternativ», mens Kjekstad beskriver sentrum som «den tredje grønne polen» i norsk politikk. Likevel er det, i følge Kjekstad, et «triks» og «lite fruktbart» å spørre hva som egentlig er innholdet i denne politikken. Dette fordi samarbeidskonstellasjonene i norsk politikk stadig skifter, og fordi alle partiene har endret seg så mye. Kjekstad mener tydeligvis at vi heller bør slå oss til ro med at «borgerlig» politikk er det partier som kaller seg borgerlige til enhver tid definerer som borgerlig politikk, og da blir sentrumspolitikk det «sentrumspartiene» til enhver tid mener er sentrumspolitikk.
Det kan være noe i det. Alle norske partier ser ut til å kunne samarbeide med hverandre, og det er generelt små forskjeller mellom partiene. Men faren ved å gjøre ideologiene så irrelevante, er at man risikerer å redusere politikken til et taktisk spill, der ideer og verdier kun er noe som brukes til posering. Det kan være bekvemt for politiske kommentatorer. Men for mange andre er også innholdet i politikken viktig.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Sylvi Listhaug blir statsminister
Får vi et nytt politisk landskap?
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
Merknader til Senterpartiets europapolitikk
For noen som mener EU er en god ting, er Senterpartiets program for inneværende stortingsperiode helt naturlig fremmed. Men flere av programmets mål og initiativ om Norge og Europa har små sjanser for å bli gjennomført i virkeligheten.