Demokrati

Er dagens demokrati bedre enn sitt rykte?

Partier som Arbeiderpartiet og Høyre gjør det ikke nødvendigvis like bra i dag som tidligere. Men er det i seg selv en trussel mot demokratiet, spør Jan Erik Grindheim.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 23. mars 2022

Det er fullt mulig å tenke seg et overstatlig rammeverk for utviklingen av demokratiet i Europa.

Defineres folkepartier best ut fra valgoppslutning eller hva slags politikk partiene står for? Det spørsmålet stiller jeg meg etter idéhistoriker Tarjei Skirbekks innlegg i Aftenposten 15. mars. Han mener at jeg «bagatelliserer ytterkreftenes fremmarsj» i Europa, og at jeg har misforstått hva et folkeparti er.

Ifølge Skirbekk snakker vi om folkepartier hvis de har nådd 30 prosents oppslutning i valg. Og han kaller det en «halvsannhet» når jeg påpeker at det jeg kaller folkepartier, fremdeles har regjeringsmakten i 21 av EUs 27 medlemsland pluss Norge. Det vil si partier på midten av høyre-venstre-aksen i europeisk politikk som søker regjeringsmakt for å styre landet i en konsensuspreget retning, og som respekterer det liberale demokratiets grunnleggende spilleregler. For eksempel Arbeiderpartiet og Høyre her til lands.

Er nasjonalstaten den eneste legitime rammen?

Slike partier gjør det ikke nødvendigvis like bra i dag som tidligere. Men er det i seg selv en trussel mot demokratiet? I et velfungerende demokrati er det vel naturlig at støtten til de forskjellige partiene varierer over tid?

Og hvorvidt det er et problem når partier som står til venstre eller høyre for folkepartiene i sentrum, gjør det bra, kommer vel an på hvilket perspektiv vi legger til grunn for vårt syn på demokratiet?

Det skriver også professor Janne Haaland Matlary 16. mars i en replikk til mitt innlegg. Men hun mener samtidig at Europa står overfor to demokratiske problemer.

Det første er økt populisme, og med det en sterkere polarisering av politikken, slik også Skirbekk mener.

Det andre er redusert velgerinnflytelse, fordi internasjonale rettssystemer og organisasjoner i økende grad har innskrenket nasjonalstatenes politiske handlingsrom.

Men kan ikke en rettsliggjøring av politikken også være en styrke for demokratiet? Og er det gitt at nasjonalstaten er den eneste legitime rammen for politisk representative institusjoner og individuelle borgerrettigheter?

Økt valgdeltagelse blant unge

I motsetning til Matlary mener jeg at det er fullt mulig å tenke seg et overstatlig rammeverk for utviklingen av demokratiet i Europa, selv om dette kan fremprovosere populistiske motreaksjoner som kan utfordre demokratiet innenfra – slik hun riktig påpeker.

Jeg skulle selvsagt gjerne ha sett at valgdeltagelsen til Europaparlamentsvalget i 2019 var enda høyere enn 50,6 prosent.

Men samtidig var dette den høyeste valgdeltagelsen på 25 år. Det var dessuten 10 prosentpoeng høyere enn ved forrige valg. Det var nesten likt med det siste valget i 2020 til Representantenes hus i USA. Der var fremmøteprosenten 50,3 og den høyeste på over 100 år.

I begge tilfellene mener valgforskerne at det var økt valgdeltagelse blant unge som førte til at 50-prosentsgrensen ble nådd. Det skulle vel tilsi at begge disse overstatlige politiske institusjonene like godt kan gå en lys som mørk politisk fremtid i møte?

Innlegget var publisert i Aftenposten 21. mars 2022.