Etterlysning: borgerlig prosjekt (og politisk journalistikk)

I Fædrelandsvennen i mars stilte jeg spørsmål om hvorvidt det finnes en ideologisk høyreside i Kristiansand, og uttrykte savn over diskusjon om annet enn personvalg.

Theodor Barndon Helland

Publisert: 18. mai 2022

Siden har Fædrelandsvennens politiske journalistikk handlet om personvalg.

Forrige uke ble det klart at Kristiansand Høyres nominasjonskomité anbefaler Mathias Bernander som lokallagets ordførerkandidat; ikke tidligere stortingsrepresentant Peter Gitmark eller nåværende gruppeleder Renate Hægeland.

Prosessen frem mot nominasjonskomiteens anbefaling har blitt behørig dekket av Fædrelandsvennen. Siden Gitmark annonserte sitt kandidatur, har dekningen, uten unntak, handlet om personer. Også i Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det personer som er i fokus.

Felles for alle artiklene er at de ikke handler om politikk, og som leser av Fædrelandsvennen – og velger i Kristiansand – er det derfor ikke lett å få øye på hva som er – eller om det er – forskjeller mellom kandidatene politisk. Et unntak er Gitmark, som har skrevet artikler om ungt fremtidshåp og næringsvennlighet.

For min del er det eksempelvis rivende likegyldig at Senterpartiets potensielle ordførerkandidater, Ole Magne Omdal og Kjell Eirik Haavold, «bor like ved hverandre på Skråstad i Kristiansand». Det ville være langt mer interessant få å vite om de ønsket høyere eller lavere eiendomsskatt eller kommunale utgifter, eller hva slags syn de har på byutvikling. Senterpartiet kan bli sentralt i både et borgerlig og et sosialistisk prosjekt. Hvorfor uttrykkes ikke de potensielle toppkandidatenes politiske meninger?

Om det skulle skyldes Fædrelandsvennens journalistikk at intervjuene ikke blir mer politiske, er det allikevel besynderlig at politikerne lar sjansen gå fra seg til å mene noe. Jeg ble derfor positivt overrasket da jeg så følgende overskrift: «33-åring kan bli byens neste ordfører: Dette vil han gjøre noe med».

Artikkelen for øvrig ble en skuffelse. Den gode overskriften til tross, handler saken, igjen, kun om personer og prosesser i partiet Høyre. Det eneste unntak er Bernanders uttalelser om at idrett er bra for folkehelsen og mot utenforskap, og tilstøtende ønske om å heve kommunens driftsbudsjett for å skifte ut flere kunstgressbaner.

En velvillig tolkning kunne ha vært at Bernanders politiske plattform er at kommunen helst ikke skal drive med altfor mye – hvilket kunne ha sikret min og andre liberalisters stemme – men jeg tror ikke det er det han mener. Tvert imot tror jeg de fleste kommunale politikere i Kristiansand vil bruke altfor mye offentlige midler. Selv om det kan være Fædrelandsvennens journalists vinkling, ikke Bernanders budskap, som er problemet, må et borgerlig prosjekt bestå av mer enn kunstgress.

Jeg skulle gjerne ha stemt på borgerlige politikere, partier og prosjekter med litt ideologisk retning. For eksempel vektlegging av individet og de små fellesskap i motsetning til en for stor offentlig sektor, prioritering av det private næringsliv, reduksjon av kommunale skatter og avgifter, liberal byutviklingspolitikk og flere private velferdsleverandører.

Men politikere med slike meninger må vi tilsynelatende se langt etter. I hvert fall i Fædrelandsvennen.

Men Kristiansand trenger et borgerlig prosjekt. Siden en ideologisk debatt tilsynelatende ble for mye å be om, vil jeg heller håpe at det settes et søkelys på næringspolitikk, kommunale skatter og avgifter, flytting av havnen, forholdet mellom politikk og administrasjon og opprydningsarbeidet etter kaoset som har vært.

Etter min mening er det viktigere enn om kandidatene bor på Skråstad eller liker å spille fotball.

Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 16.5.22.