MDG bør vurdere et blågrønt samarbeid

Senterpartiet er etter alt å dømme en umulig samarbeidspartner for MDG.

Publisert: 11. november 2022

På Klima- og miljødepartementets 50-årsjubileum i mars sa statsminister Jonas Gahr Støre at «klima og miljø ikke er én sak, men rammen rundt alle saker». Men hvordan står denne uttalelsen seg i dag?

Ved stortingsvalget 2021 var klimasaken velgernes viktigste sak. Fortsatt har klimakrisen høy aktualitet, særlig etter siste FN-rapport. Trusselbildet har likevel endret seg, og ordskiftet preges av krig, inflasjon og høye strømpriser. I tillegg blir fossile energikilder, som har vært klimabevegelsens største fiende, nå omtalt som løsningen på Europas energikrise.

Dagens mediebilde gir utfordringer for MDG, som har sitt sakseierskap nærmest utelukkende forankret i klima- og miljøspørsmål. Nå står truslene fra klimakrisen i sterk konkurranse med sikkerhetspolitikk og europeisk energikrise, noe som vanskeliggjør MDGs velgermobilisering. Det endrede ordskiftet er kanskje en illustrasjon på en sårbarhet ved partiet.

I et Civita-notat har jeg skrevet om omstillingen som MDG skal gjennom i tiden som kommer, og hvilke utfordringer dette medfører for partiets velgermobilisering.

MDG har selvkritisk innrømmet at det ved siste stortingsvalg kan ha blitt oppfattet som et ensaksparti bare de mest radikale klimavelgere sverget til. I partiets langtidsstrategi ligger derfor en visjon om å bli et grønt folkeparti med bred oppslutning. Målet er å utvide partiets nedslagsfelt og favne bredere – kanskje også ta noen velgere fra SV, som konkurrerer om mange av de samme velgerne. Men partiet virker splittet i synet på hvordan visjonen skal virkeliggjøres.

På MDGs landsmøte ble det foreslått at partiet kunne gå inn for norsk EU-medlemskap, som et middel for å bygge sakseierskap til flere politikkområder og samtidig skille seg fra SV. Men forslaget ble møtt med motstand fra sentrale personer i partiet. Landsmøtet konkluderte til slutt med et kompromiss – at MDG skal «løfte EU-debatten i Norge». Partiet mener at Norge må ta stilling til EU-spørsmålet, men vil altså ikke ta stilling selv.

Det er flere forhold som taler for at MDG bør gå inn for et norsk EU-medlemskap. Stadig flere unge velgere sier nå ja til EU, og det begynner å bli tydelig at økt multilateralt samarbeid er riktig sett fra et klima- og sikkerhetspolitisk ståsted. EU vil dessuten gi nye innfallsvinkler til innovasjon, utbygging av infrastruktur og fornybarsektoren. I EU-spørsmålet ligger det derfor et potensial for MDGs velgermobilisering. Derfor bør partiet ta tydelig standpunkt i debatten, slik Venstre og Høyre har gjort.

MDG omtaler seg fremdeles som et blokkuavhengig parti, men MDG har lenge orientert seg mot venstresiden. Det er likevel flere aspekter som tilsier at MDG bør vurdere et blågrønt samarbeid.

For det første har Sp lenge vist at det er MDGs rake motsetning i sentrale spørsmål. Partileder Vedum er sterk motstander av drivstoffavgift og «kjøttskam», og partiene står langt fra hverandre på vekst/vern-aksen. Avstandene er så betydelige at Sp etter alt å dømme er en umulig samarbeidspartner for MDG. Dette bør føre partiet bort fra venstresiden.

For det andre vektlegger MDG prismekanismer som CO₂-avgift og CO₂-kvoter som insentiver i det grønne skiftet. Dette er en tilnærming som venstresiden vil hevde at øker sosial ulikhet. På høyresiden vil derimot flere hevde at økonomiske insentiver har vist seg å være mer effektivt enn moralisering. Å legge til rette for det grønne skiftet gjennom markedsmekanismer er en tilnærming som kan forene MDG og Høyre.

Uansett om MDG velger å søke tilhørighet til høyre eller venstre, bør partiets representanter være varsomme med sin retorikk. Ved stortingsvalget 2021 stilte partiet ultimatum om oljeleting og var nådeløs i sin omtale av de større partiene. FN hadde utgitt en klimarapport som gjorde at valgkampen ble orientert mot klimakrisen. Dette forsøkte MDG å kapitalisere på ved å være offensivt og kompromissløst.

Det er forståelig at partiet var opportunistisk i sin valgkampstrategi. Imidlertid kan dette ha bidratt til å skyve bort velgere og koalisjonspartnere, og partiet endte til slutt under sperregrensen. Skal partiet få gjennomslag på nasjonalt nivå, bør partiet søke kompromiss og samarbeid fremfor å stille ultimatum.

Men dette er partiet også klar over. I MDGs havarirapport innrømmet partiet at det hadde gjort en tabbe ved å stille ultimatum om oljeleting, og at politikerne ble for krasse i sin retorikk. Fallgruven for MDG er at det ved å moderere seg kan forsvinne i gruppen av lysegrønne partier som SV og Venstre, som dessuten har sterke sakseierskap på andre politikkområder.

MDG står overfor en krevende omstillingsfase. Det skal være tydelig og synlig, men ikke for krast og kompromissløst. Denne balansegangen skal partiet finne i en tid hvor fossile energikilder fremstår som en løsning snarere enn et problem. På toppen av det hele gikk Une Bastholm av som partileder i august.

Partiet må forsøke å skyve ordskiftet inn på sine kjernesaker. Hvis Jonas Gahr Støre har rett i sin påstand om at klima og miljø er rammen rundt alle saker, er det nettopp dét partiet må bruke til sin fordel i tiden fremover.

Artikkelen er publisert i Bergens Tidende 9.11.2022.