Næringslivets manglende rettssikkerhet

Når staten opptrer som forvaltningsmyndighet overfor næringslivet kan den gjennomføre handlinger som ellers ville vært klare menneskerettsbrudd, og som ville ført til store erstatningskrav. Forvaltningens maktutøvelse må være underlagt de samme kravene som politiets maktutøvelse, skriver jurist og filosof i Civita, Morten Kinander, i Dagens Næringsliv.

Morten Kinander

Publisert: 4. januar 2012

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita. Artikkelen er basert på Civita-notat nr. 1/2012.

Når staten opptrer som forvaltningsmyndighet overfor næringslivet kan den gjennomføre handlinger som ellers ville vært klare menneskerettsbrudd, og som ville ført til store erstatningskrav.

For eksempel: Ved mistanke om brudd på Konkurranselovens bestemmelser, kan Konkurransetilsynet foreta det som heter ”bevissikring”. Dette er et ord som er bevisst valgt for å tilsløre. I realiteten er det ransakelser av privatboliger. Det kalles ”dawn raid” blant innvidde.

Disse raidene oppleves som dramatiske for dem de gjelder, og ordet ”raid” er mer enn treffende. Dette er tiltak som står til statens rådighet uten at borgeren er beskyttet av rettssikkerhetsgarantier. Det kreves verken rettslig kjennelse, skjellig grunn til mistanke eller vurdering av alvorlighetsgrad når forvaltningen går til verks. Forvaltningen kan altså gjøre ting som politiet bare kan drømme om. De assisteres til alt overmål av polititjenestemenn som opptrer som såkalte forvaltningsassistenter med selvstendig etterforskningsplikt.

Antall lovhjemler som regulerer slike tvangsinngrep, såkalte tvangsmidler, har økt sterkt de siste årene. Jeg kjenner ikke tallene for Norge, men Danmarks 235 tvangshjemler gir en indikasjon på reguleringsstatens tro på forvaltningen. Ett eksempel på dette er den hjemmel forvaltningen har til å ilegge bøter – som for øvrig ikke heter bøter, men gebyrer. Når noe heter gebyr istedenfor straff, fører det også ofte til at beløpene blir større. Forvaltningen har i dag, ifølge en fersk doktorgrad, rundt 30 forskjellige hjemler til å ilegge gebyrer. Ca 20 av disse har kommet etter 1990, og de fleste av disse igjen etter 2000. Denne typen forvaltningssanksjoner ser dermed ut til å tilta i både styrke og omfang.

De siste årene har vi vært vitne til en oppsiktsvekkende lovgivningstrend i Norge. Vi har avkriminalisert en rekke forhold og i stedet overlatt dem til forvaltningen. Denne lovgivningsteknikken, der man omdefinerer sanksjoner fra å hete bøter og straff til å hete gebyrer og forvaltningssanksjon, fører til at man slipper å følge straffeprosessens regler, dvs de viktigste reglene vi har for å ivareta individets rettssikkerhet. Man har utviklet en egen disiplin: forvaltningsstrafferetten. Men det som mangler, er en forvaltningsstraffeprosess.

Manglende rettssikkerhet når det gjelder forvaltningens adgang til å ransake, beslaglegge og kreve opplysninger går dramatisk utover særlig næringslivets rettssikkerhet. Bak alle juridiske personer står fysiske personer, og det er disse som er ofrene for den manglende rettssikkerheten. Konkurranseretten er ett slikt område. Hvordan klagesystemet i ligningsforvaltningen fungerer, har vært godt belyst i denne avisen tidligere.

Ordet rettssikkerhet brukes vanligvis i forbindelse med utsatte gruppers og individers vern mot en overgripende makt, for eksempel i forbindelse med politi- og voldssaker, fengselsvilkår, psykisk helsevern osv. Mer bokstavelig representerer begrepet et generelt trekk ved selve rettsanvendelsen: retten skal være forutberegnelig og ikke et utslag av vilkårlig maktanvendelse. Retten, enten det er domstolene eller forvaltningen som utøver den, skal følge av formelle lover, hvis innhold man kjenner på forhånd, og den skal ikke være et resultat av for stort individuelt skjønn. Det er uhørt at dommer avsies på bakgrunn av dommerens personlige preferanser, og det bør være like uhørt at konsesjoner, skatt, gebyrer, ransakelser, beslag osv er resultat av forvaltningens forgodtbefinnende. Rettssikkerhet bør med andre ord også gjelde for statens regulering av næringslivet.

Allerede i 1958 mente John Lyng at samfunnet var preget av et regelverk som virket ”voluminøst, komplisert og lite oversiktlig”. Etter over 50 år med reguleringsstat og en eksplosiv internasjonal kontekst til nesten alle rettsspørsmål, kan vi konstatere at Lyngs bekymring over veksten i statens makt, særlig over næringslivet, mer enn noen gang før er verdt å ta på alvor.

Det er desto viktigere fordi Norge, i uvanlig grad, har innrømmet forvaltningen et stort skjønnsmessig spillerom. Kombinert med utstrakte tvangshjemler blir det en farlig blanding. Omfanget av beslag kan anta proporsjoner som langt overstiger hva som kan sies å være rimelig. Resultatet er ofte at hele bedriften blir paralysert i lang tid.

Forvaltningens maktutøvelse må være underlagt de samme kravene som politiets maktutøvelse. Vi bør derfor samle alle tvangshjemlene som forvaltningen har, i én lov, og fastslå de rammer som skal gjelde når forvaltningen påtar seg oppgaver som i realiteten er politioppgaver. Og for å begrense det utstrakte skjønnsrommet bør man også innføre legalitetsprinsippet i Grunnloven, nemlig det prinsipp at alle, også forvaltningen, er underlagt demokratisk vedtatte, åpne og forutberegnelige lover.