Ideer

En selvgod nasjon

Publisert: 28. juni 2006

Peer Gynt er norsk. Det er neppe en tilfeldighet. Vår evne til å gå utenom, til å gå rundt utfordringene blir mer og mer påtagelig. Vi lever ualminnelig godt på livsløgnen om at vi er verdens beste til å hjelpe de fattige. Sannheten er at vi gir så det knapt merkes, mens vi er elendige når det gjelder å våge hvis det rammer oss selv, skriver Terje Svabø i denne artikkelen.

Av Terje Svabø, daglig leder tankesmien CIVITA

Oljeprisen har nå i måned etter måned, ja år etter år, ligget på et nivå himmelhøyt over hva analytikerne har forutsatt. Et meget synlig resultat for Norge er at inntektene til statskassen er behagelig formidable. Et annet synlig resultat, er at de fleste fattige land må bruke en stadig større andel av sine eksportinntekter for å finansiere kjøp av norsk olje.

Det er ganske så forunderlig at denne økning av en allerede uanstendig velstandskløft mellom rike og fattige, ikke har ført til en større debatt her i Norge. Svaret på hvorfor ikke, er nok dessverre at vi er oss selv nok og at dem som står i fremste rekke og argumenter for høy bistand stirrer seg blinde på tall – og ikke ser sammenhengen.

For selvsagt er 18 til 19 milliarder i bistand masse penger og selvsagt er det slik at målt opp mot den berømmelige prosenten av BNP, så ligger Norge internasjonalt meget godt an. Men er det noen andre land som har bedre råd enn oss til å ligge godt an? Noen ytterst få andre – og de har knapt den internasjonale, humanitære tradisjonen som vi skryter av.

Sannheten et derfor at vi ikke er så flinke. Sannheten er at vi, uten at noen av oss hadde lidd noen større ulempe, kunne ha fordoblet bistanden. Men, som DN skriver i en lederartikkel denne uke, realiteten er at vi – til tross for vår egen velstandsøkning – ikke gir en kopp mer med ris til de fattige. Et reelt internasjonalt engasjement burde i alle falle tilsi at vi gir avkall på en del av økningen i våre oljeinntekter til fordel for dem vår egen nasjons lønnsforhøyelse går direkte på bekostning av.

Bildet av oss forverres ytterligere av at vi heller ikke i internasjonale forhandlinger stiller oss i første rekke for å trekke de fattige land mer med i den internasjonale økonomien. Denne sommeren vil bli preget av avgjørende dragninger for å få den såkalte Doha-runden i havn. Det forundrer meg at Norge – som til de grader kan takke eksport av egne produkter og tjenester for sin velstand – ikke viser en tilsvarende holdning overfor dem som i dag er avhengig av handel for å vokse.

Likevel er vi også i disse forhandlingene blant de fremste i verden: Vi står først i køen når det gjelder å produsere alle mulige argumenter for ikke å liberalisere verdenshandelen. Om motivene er vikarierende, spiller åpenbart ikke noen rolle, så lenge de kan være med sementere en ubalanse i verdenshandelen mellom dem som har og dem som ikke har. I dag er vi i en vinn-vinn-situasjon hvor vi tjener på billige varer og tjenester fra utlandet og grovt på vår olje og gass. Sjelden har vel et land hatt et så glitrende utgangspunkt til å gå foran og markere vilje til internasjonal solidaritet. Men vi gjør det ikke.

Våre markeder skal beskyttes, mens våre produkter skal finne de markeder vi selv mener er best. Våre landsmenn skal få reise hvor de vil med sin ekspertise i kofferten og bli høyt verdsatt, mens vi stabler på beina alle de innsigelser som er mulig slik at den indiske ingeniøren kan vaske vårt kontor, i stedet for å innta sin naturlige plass i industrien.

Både den forrige og den nåværende regjering har som erklært målsetting å støtte opp om FNs arbeid. Vi legger bred vekt på internasjonal forståelse, forhandlinger og enighet. I likhet med Bondeviks mannskap, har også Stoltenberg bestemt av vi ikke skal ha stemmerett sammen med våre 25 europeiske naboer i den europeiske union. Disse to pilarer – om det virkelig kan kalles det – er utgangspunktet for vårt lands internasjonale utsyn.

Men poenget er at i de spørsmål denne artikkel drøfter, er det fullt mulig for Norge å gå foran som et eksempel uten at vi vil bli beskyldt for å bryte med noe som helst avtaleverk. Ingen vil sende protestnote til Statsministerens kontor om vi tok et krafttak for de fattige og øket bistand. Noen rike land ville kanskje surmule om vi åpnet våre grenser i langt større grad for tjenester og varer fra de mindre heldige stilte land. Men hva så? Har vi ikke muskler til å håndtere en slik debatt.

Selvsagt har vi det, men den kan bli ubehagelig. Ikke i internasjonal sammenheng, men i nasjonal sammenheng. Da bøyer vi av, da går vi utenom. Og det kommer vi helt sikkert til å gjøre i alle fall så lenge Fremskrittspartiet er så stort at det er i ferd med å rokke ved hele den tradisjonelle maktbalansen i norsk politikk.

For det er alltid greit å ha noen å skylde på. Glemt er det at vi mente det samme før Siv Jensen og Carl I. Hagen nådde de 30 prosent.

Artikkelen har stått på trykk i Ukeavisen Ledelse i juni 06.