Truer USA og EU arbeidet for en friere verdenshandel?
Siden 1995 har WTO arbeidet med å bygge ned handelsbarrierer mellom dagens 164 medlemsland, deriblant Norge. Hvor står dette arbeidet i dag?
Publisert: 29. juli 2023
«Internasjonale investeringer og globale produksjonsnettverk øker motivasjonen for fri handel mellom industrilandene og er en av drivkreftene bak en eksplosjonsartet vekst i antall frihandelsavtaler over hele kloden.»
Slik oppsummerte seniorforsker Arne Melchior ved Norsk utenrikspolitisk institutt den internasjonale handelssituasjonen i 2015, mens Harvard-økonomen Dani Rodrik mente at verden var inne i en periode med hyperglobalisering.
Året etter stemte et knapt flertall av britiske velgere for å trekke Storbritannia ut av EU, mens republikaneren Donald Trump vant presidentvalget i USA på slagordene «Make America Great Again» og «We wanna start making our products again». En av Trumps hovedfiender var Verdens handelsorganisasjon, WTO.
Jeg var den gangen helt enig med Melchior i at verden så ut til å være på vei mot en sterkere regulert og friere handel mellom stadig flere land på stadig flere områder.
Det viste ikke minst arbeidet i WTO, og en rekke forhandlinger som var på gang rundt etableringen av flere dyptgående regionale og multilaterale handelsavtaler hvor USA spilte en sentral rolle, men som Trump kansellerte.
Den første var The Transpacific Partnership (TPP) i 2011 mellom 12 stater rundt Stillehavet; den andre var Trade in Services Agreement (Tisa) i 2013 mellom 52 land, deriblant Norge, om handel med tjenester; mens den tredje var The Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) i 2013 om et handels- og investeringspartnerskap mellom EU og USA.
Med president Joe Biden i Det hvite hus var det nok mange som så for seg en ny satsing på regionale handels- og investeringsavtaler à la dette, og en tilbakevending til landets rolle som forsvarer av det multilaterale systemet for internasjonal handel i WTO.
Men selv om demokraten Biden, og hans utfordrer i eget parti, Hillary Clinton, begge opprinnelig støttet USAs tradisjonelle linje for en friere verdenshandel, lot de seg i valgkampen i 2016 styre av det kommentator Michael Hirsch i det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy har kalt Trumps «populistiske opprør mot frihandel».
Hvorvidt vi skal definere USAs Inflation Reduction Act (IRA), som ble undertegnet av president Biden 16. august i fjor, som en del av et slikt opprør mot frihandel, er kanskje for tidlig å si.
Men denne satsingen på 370 milliarder dollar til investeringer i fornybar energi og det som kalles nullutslippsteknologi, vil utvilsomt, med sine subsidier til amerikansk industri, få en innvirkning på styrkeforholdet mellom USA og resten av verden.
Det gjelder spesielt med hensyn til utviklingen av grønne verdikjeder, handel og investeringer, siden deler av IRA-satsingen stiller eksplisitte krav til lokalt innhold og/eller lokal produksjon i USA.
Det samme må kanskje kunne sies om den industrisatsingen Europakommisjonen lanserte 1. februar i år med tittelen Green Deal Industrial Plan. Denne skal ikke bare sikre at Europa når sine klimamål, slik Biden har argumentert for som utgangspunkt for sin Inflation Reduction Act, men også styrke europeiske bedrifters konkurransekraft i lys av den amerikanske satsingen gjennom IRA.
Spørsmålet er om disse to regionale satsingene utfordrer det globale frihandelsregimet WTO har vært en pådriver for siden 1995, eller om de kan ha en positiv innvirkning på arbeidet med å oppnå en friere verdenshandel.
Samtidig med disse tiltakspakkene ble det nemlig på et ministermøte i Genève for et år siden oppnådd enighet om at arbeidet med å gjennomføre en felles politikk for en friere verdenshandel skal fortsette i regi av WTO.
I det som er blitt kalt Genèvepakken ble det for eksempel utviklet en rekke konsensusdokumenter på områder som matsikkerhet og en styrking av Verdens matvareprogram, covid-19-pandemien, immaterielle rettigheter, e-handel og fiskerisubsidier.
WTO var altså ikke helt dødt. Men de 164 WTO-landene har en lang vei å gå for å sikre et felles regelverk mot nasjonale hindringer og proteksjonisme, for eksempel innen områder som investeringer, digital handel, offentlige anskaffelser og konkurransevridende tiltak fra medlemslandenes side.
Skal de vinne den kampen, må WTO i alle tilfeller ha USA og EU med på laget.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 27.7.2023.
Relatert
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Er EUs tollunion alene, noe for Norge?
Frihandel er handel mellom land i et område uten toll eller kvantitative restriksjoner. Slike land kan også danne en tollunion, det vil si å ha en felles handelspolitikk. Toll er dessverre aktuelt igjen på grunn av America First-politikken. Spørsmålet i overskriften skyldes EUs beskyttelsestiltak etter EØS-avtalen mot norsk og islandsk eksport av ferrolegeringer til EU.
Norske produsenter tjener på EUs tiltak
EU beskytter seg mot norsk eksport
EU har vedtatt handelspolitiske beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer. Dette omfatter også Norge og Island. Regjeringens anstrengelser for å unngå dette i EØS-samarbeidet førte ikke frem. Situasjonen kan illustrere et aspekt ved EØS-avtalen, som mange ikke har vært oppmerksom på.
Ikke i Norges interesse å undergrave investorers sikkerhet mot konfiskering
