Vesten må vise vei bort fra dagens ødeleggende proteksjonisme
Det er fullt mulig å gjennomføre betydelige reformer som vil styrke det regelbaserte rammeverket for en mer innovativ, produktiv og bærekraftig verdensøkonomi.
Publisert: 16. november 2023
Siden den internasjonale finanskrisen (2008-09) har vi sett en proteksjonistisk bølge spre seg og bli forsterket av de geopolitiske spenningene mellom USA og Kina. Etter Brexit, Trumps og Xi Jinpings gjensidige handelskrig, delvis forvandlet til en klima- og teknologi-politisk rivalisering under Biden, har bølgen tiltatt i styrke og antatt mer nasjonalistiske former.
Verdensøkonomien mangler derfor ikke proteksjonistiske faresignaler som kan få noen og enhver til å frykte gjentagelser av den typen politiske feilgrep som medvirket til kollaps i verdensøkonomien på 1930-tallet.
At sårene på verdensøkonomien så langt ikke ser ut til å være dypere enn de faktisk er, må forstås som et bevis på at vår fortsatt relativt åpne og markedsbaserte verdensøkonomi besitter en betydelig kapasitet til dynamisk omstilling og fleksibel tilpasning til en mer fragmentert geopolitisk verden. Foreløpig ser vi heller ingen sikre tegn på at globaliseringen er på retur, snarere at den endrer og omstiller seg i møte med nye forutsetninger.
Det trengs en snuoperasjon
Men vi kan ikke bare fortsette som nå. Nettopp i en tid hvor IMF forventer fortsatt lav vekst i verdensøkonomien er det avgjørende å gjennomføre produktivitetsfremmende strukturreformer. Hvis ikke, kommer mange land til å slite tungt med å håndtere utfordringer knyttet til statsgjeld, klimaomstilling og demografiske endringer, for ikke å snakke om sosiale spenninger og politisk polarisering.
Et viktig bidrag til å snu utviklingen til det bedre vil være å starte arbeidet med å revitalisere det internasjonale samarbeidet som former globaliseringens spilleregler – et arbeid som har vært neglisjert i over tyve år. Vi trenger nå å snu den negative proteksjonistiske sirkelen til en positiv kraft som kan skape bedre fremtidsutsikter for alle, både globalt og regionalt. For en liten og åpen økonomi, som den norske, er dette av stor betydning.
Det som står på spill nå, er ikke noe mindre enn skjebnen til en av de viktigste kildene til økonomisk og sosial utvikling: internasjonal frihandel og økonomisk integrasjon.
En vekst- og velstandsmotor
Globaliseringen har beviselig gitt store nettogevinster for alle land som har åpnet seg for globaliseringens muligheter, selv om det enkelte lands nasjonale politikk i varierende grad har sikret en rimelig fordeling av globaliseringens og den teknologiske utviklingens gevinster.
Globalisering har alltid vært betinget av et samspill mellom politikk, markeder og teknologi, som river ned handelsbarrierer og reduserer kostnadene forbundet med å handle og investere over landegrensene. På denne måten blir det lettere å dra nytte av internasjonal åpenhet, spesialisering, konkurranse og innovasjon, som drivkrefter for økonomisk vekst og velstand.
Det var de disse sammenhengene Adam Smith kom på sporet av i sin tid, og som ledet ham til den banebrytende innsikten at «arbeidsdelingens gevinster er begrenset av markedets omfang».
Status quo er ikke et alternativ
Vi er alle tjent med at markedets omfang forstås bredest mulig, det vil si globalt, hvis mulig. Heldigvis trenger vi ikke starte på et nullpunkt, slik Vesten en gang var nødt til på Bretton Woods-konferansen i august 1944. I dag kan vi i det minste lene oss på det faktum at det siden 1995 har eksistert en felles møteplass for forhandlinger med potensielt global rekkevidde: Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Men vi vet også at det siden etableringen av WTO i 1995 har vist seg tilnærmet umulig å komme videre, at reformbehovene har hopet seg opp, at kravet om enstemmighet blant de 164 medlemslandene lenge har fungert som et veto mot alle fornyelser og forbedringsforslag. Samtidig har de unntakene Kina i sin tid ble innrømmet fra full etterlevelse av WTOs ikke-diskrimineringsprinsipp utviklet seg til en stadig større konfliktskapende verkebyll.
Men vi har ikke råd til å la slike erkjennelser lede til passiv oppgitthet, som kun gir næring til et vedvarende status quo-tyranni. Den beste motgiften er de reformideene som i løpet av de siste årene er blitt diskutert og fremlagt av ledende handelsøkonomer og handelseksperter på begge sider av Atlanteren. Disse ideene har jeg belyst og drøftet i et nylig publisert Civita-notat.
Realistiske reformer er mulige
Som jeg viser i notatet er det fullt mulig å gjennomføre betydelige forbedringer og reformer som vil styrke det regelbaserte rammeverket for en mer innovativ, produktiv og bærekraftig verdensøkonomi. Viktige elementer i et realistisk veikart for reform er disse:
- Etablere og tilrettelegge for åpne plurilaterale frihandelsavtaler gjennom WTO, som en ny vei til å utvide og fordype globaliseringens muligheter og gevinster. Plurilaterale avtaler, basert på koalisjoner av villige og viktige land, åpner betydelige muligheter for å ta viktige skritt forover for utvidet og forsterket frihandel og økonomisk integrasjon på en rekke viktige områder med potensielt store positive bidrag til innovasjon, økonomisk vekst og velferd i årene fremover: Klimavennlige produkter og energi, e-handel og tjenester.
- Styrking av WTOs mandat og lederrolle, slik at WTOs ledelse gis myndighet til å foreslå, initiere og lede forhandlingsprosesser. Slik er det ikke i dag, noe som har hemmet WTOs pådriverrolle og muligheter.
- Gjenreising av WTOs tvisteløsningsmekanisme og styrking av WTOs kapasiteter til innsamling av relevant informasjon og til overvåking av politiske tiltak og utviklingstrekk i verdensøkonomien.
Alle de nevnte elementene danner en helhet, som over tid kan skape betydelige positive ringvirkninger og tiltrekke et økende antall deltakerland. På denne måten kan reformene bidra til å snu dagens negative sirkel til en positiv sirkel for det regelbaserte multilaterale handelssystemet, samt for WTO-samarbeidet i sin helhet.
Vesten må gå foran
Kostnadene for medlemslandene av å la være å foreta seg noe i denne retningen er store, spesielt dersom mangel på handling resulterer i et sammenbrudd for WTO-samarbeidet. Kostnadene knytter seg både til risikoen for lavere eller negativ økonomisk vekst, risikoen for forfeilet klimaomstilling og digital transformasjon, samt risikoen for å eskalere det geopolitiske spenningsnivået ytterligere.
Denne oppgaven bør starte nå og det globale Vesten må gå foran. Her hører også Norge naturlig hjemme. Spørsmålet er om regjeringen også ser behovet, forstår muligheten, samt ønsker å ta del i et initiativ som flere nå ser konturene av.
Teksten er publisert i Minerva 14.11.2023.
Relatert
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Er EUs tollunion alene, noe for Norge?
Frihandel er handel mellom land i et område uten toll eller kvantitative restriksjoner. Slike land kan også danne en tollunion, det vil si å ha en felles handelspolitikk. Toll er dessverre aktuelt igjen på grunn av America First-politikken. Spørsmålet i overskriften skyldes EUs beskyttelsestiltak etter EØS-avtalen mot norsk og islandsk eksport av ferrolegeringer til EU.
Norske produsenter tjener på EUs tiltak
EU beskytter seg mot norsk eksport
EU har vedtatt handelspolitiske beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer. Dette omfatter også Norge og Island. Regjeringens anstrengelser for å unngå dette i EØS-samarbeidet førte ikke frem. Situasjonen kan illustrere et aspekt ved EØS-avtalen, som mange ikke har vært oppmerksom på.
Ikke i Norges interesse å undergrave investorers sikkerhet mot konfiskering
