Chile — Bildet er tatt av Patricio Hurtado fra Pixabay.

Ikke tro på Reiulf Steen i «Makta»

Sosialisme fungerer ikke i praksis.

Publisert: 4. februar 2024

I episode ni av den glitrende og bejublede NRK-serien «Makta» holder karakteren basert på Reiulf Steen (AP) en lang og følelsesladd utlegging om Chile. Scenen, som varer i om lag et kvarter, er fiktiv, men like fullt basert på en ekte hendelse.

I realiteten snakket Steen om situasjonen i Latin-Amerika, ikke bare i Chile. Men den ekte Reiulf Steen hadde et stort engasjement for situasjonen i Chile, og «Makta» er en mye sett serie, så det er god grunn til å ta monologen til den fiktive Steen på alvor.

«De borgerlige liker å si at sosialisme ikke fungerer i praksis. Flere av dem kan finne på å dra frem Chile som et eksempel på det», innleder Jan Gunnar Røise, som spiller Steen. Deretter går han løs på alt det flotte sosialistene visstnok fikk til, og hvordan USA støttet opp om militærkuppet mot den demokratisk valgte sosialistregjeringen, før han avslutter med å påpeke at den demokratiske sosialismen aldri fikk muligheten til å utfolde seg i Chile, samt stille spørsmålet: Tenk hva de hadde fått til i Chile, hvis de hadde fått lov til å være i fred?

Det er selvsagt umulig å svare nøyaktig på dette. Men at sosialismen i Chile ikke ville fungert særlig bra, finnes det nok av indikasjoner på.

Sosialismen i Chile

Sosialisten og marxisten Salvador Allende kom til makten i Chile i 1970. På sine tre år som president rakk han å innføre en rekke sosialistiske reformer.

Allende-regimet nasjonaliserte store deler av industrien i landet. Her kan nevnes den svært viktige kobberindustrien og utenlandske banker. Videre gjennomførte regimet tiltak som økt statlig kontroll med kull-, jern- og stålproduksjon, ekspropriering av land og en massiv økning i offentlige utgifter.

På overflaten så reformene ut til å være vellykket i begynnelsen, blant annet var gratis melk til barn svært populært, noe som også blir nevnt i «Makta»-episoden, men de store summene som ble brukt, måtte komme fra et sted. For å betale for de store reformene, pumpet regimet penger inn i økonomien. Økende lønninger førte til en boom i forbruk, og Chile måtte øke importen for å møte etterspørselen. Samtidig gikk verdensøkonomien dårlig, og prisen på kobber, den eksportvaren som Chile var mest avhengig av, falt enormt på begynnelsen av 1970-tallet.

Resultatene av styresettet til sosialistregimet i Chile ble hyperinflasjon. På begynnelsen av 1973 var inflasjonen på 163 prosent, på slutten av 1973 var den på om lag 500 prosent. Reelt BNP (real gross domestic product) gikk i snitt ned med fem-seks prosent hvert år under Allendes styre. Befolkningens lønninger i 1973 var trolig verdt om lag halvparten av hva lønningene var verdt i 1970.

Her bør det nevnes at USA førte et press mot den chilenske økonomien, blant annet ved å hindre landets eksportvirksomhet. Men hvis USA ikke hadde gjort dette, ville Chile under Allende fortsatt kommet inn i enorme økonomiske utfordringer. Sosialistene i Chile fikk på sett og vis mulighet til å utfolde seg. Konsekvensen var at økonomien nærmest brøt sammen.

Min intensjon er selvsagt ikke å forsvare et kupp mot en demokratisk valgt regjering, men hadde sosialistene fått lov til å holde på lenger, kunne det gått enda verre med økonomien.

Eksempelet Venezuela

Et godt eksempel på at det trolig hadde gått verre, finnes også i Latin-Amerika. I et land som lenge var hyllet blant norske venstreradikale. Nemlig Venezuela.

I Venezuela kom sosialistene til makten snaue tre tiår senere enn i Chile, men der har de til gjengjeld fått utfolde seg over en lang periode. Da Hugo Chávez kom til makten på slutten av 1990-tallet, gjennomførte han tidlig reformer som minner om de Allende gjennomførte i Chile. Offentlige utgifter til sosiale reformer gikk til værs, viktige varer som mat og energi ble sterkt subsidiert, priskontroller ble introdusert og privat næringsvirksomhet fikk svært dårlige livsvilkår.

Også i Venezuela så reformene ut til å være vellykket i begynnelsen, men i likhet med i Chile ble gleden kortvarig. Venezuela var (og er) svært avhengig av olje, på lignende vis som Chile var avhengig av kobber. Da oljeprisen nærmest kollapset i 2014, kunne ikke lenger sosialistenes politikk finansieres av oljepenger. Resultatet ble en kraftig inflasjon. Svaret fra myndighetene ble, i likhet med i Allendes Chile, å pumpe penger inn i økonomien. Resultatet ble enda mer inflasjon.

I Venezuela har sosialistene fått utfolde seg i lang tid, akkurat slik Reiulf Steen i «Makta» hadde ønsket for Chile. Derfor ble konsekvensene enda verre der enn det de rakk å bli i Chile. Resultatene av sosialismen i Venezuela kan kort oppsummeres slik:

Landet har opplevd vedvarende hyperinflasjon, ifølge IMF var inflasjonen oppe i over en million prosent i 2018. På snaue ti år har økonomien krympet med 75 prosent, og i 2019 mistet den lokale valutaen 99 prosent av sin verdi målt mot dollar. Millioner av mennesker har over lang tid levd i ekstrem fattigdom, og trolig har over syv millioner venezuelanere forlatt landet, noe som tilsvarer om lag 25 prosent av landets befolkning.

Sosialisme i praksis der, altså.

Chile uten sosialisme

Så hva har skjedd i Chile på det halve århundret etter at sosialistregimet til Allende ble styrtet?

Hvis vi ser bort i fra en periode på 17 år da landet ble styrt av et brutalt militærdiktatur, har det egentlig gått ganske bra. Her må det nevnes at økonomien i Chile under diktator Pinochet gikk relativt bra, og at flere reformer under militærdiktaturet la et godt grunnlag for Chiles økonomiske vekst i senere år, men det rettferdiggjør selvsagt ikke et udemokratisk og undertrykkende regime.

Chile uten radikal sosialisme har lenge vært en av få suksesshistorier i Latin-Amerika. BNP per innbygger ble nesten tredoblet mellom 1990 og 2015, og var i 2021 det høyeste i hele verdensdelen. Inntektsulikheten har dessuten falt relativt kraftig i samme periode.

De to landene i Latin-Amerika med ulik utvikling, Chile og Venezuela, er i det store og hele gode eksempler på at det meste er bedre enn sosialisme – i praksis.

Innlegget er publisert i Subjekt 2.2.24.