AI privatist skole eksamen — Generert med Midjourney.

Kunnskap om kvalitet er viktig

Kristin Clemet svarer Astrid Sverresdotter Dypvik.

Publisert: 11. februar 2024

Etter flere hardtslående innlegg om skolepolitikken som har vært ført de siste 20 år, koker nå Astrid Sverresdotter Dypviks kritikk ned til «det konkurranseprega testregimet som følgde i kjølvatnet av reformene, og som norsk skule ikkje har sett maken til verken før eller sidan». Det er dette regimet hun anser for å være en «fiks idé».

Det er uklart for meg hvilke reformer (i flertall) Dypvik nå sikter til, men med «testregimet» mener hun sannsynligvis innføringen av nasjonale prøver. Det skjedde i 2004, da elever på 4. og 10. trinn gjennomførte prøver i matematikk og lesing på norsk og engelsk. Året etter deltok også elever på 7. trinn og VG1, og det ble også gjennomført prøver i skriving.

Og for å gjøre en lang historie kort: Etter en kort pause ble prøvene gjeninnført i 2007, og i 2008 ble det også innført obligatoriske kartleggingsprøver. I årene som er gått, er prøvene og prøvetidspunktene endret og forsøkt forbedret.

Dypvik har nok rett i at ingen hadde sett maken før 2004, men vi har i høyeste grad sett maken siden.

De nasjonale prøvene er så langt kommet for å bli. «Vi vil ikke avslutte de nasjonale prøvene», sa kunnskapsministeren til Stortinget i desember i fjor, selv om hun, som sine forgjengere, alltid må være opptatt av at de kan forbedres.

Var innføring av nasjonale prøver en «fiks idé»?

Absolutt ikke.

Innføring av et evalueringseller kvalitetsvurderingssystem i norsk skole hadde vært et tilbakevendende tema siden 1970og 80-tallet. Bakgrunnen hadde ingenting spesielt med skolen å gjøre, men med generelle reformer knyttet til lokalforvaltningen – med økt desentralisering, økt lokalt selvstyre og innføring av mål- og resultatstyring.

Reformene førte, på skolens område, til et behov for et nasjonalt evaluerings- eller kvalitetsvurderingssystem. Nasjonale myndigheter måtte vite at utdanningen holdt tilstrekkelig høy kvalitet i hele landet.
Det var bred politisk enighet om behovet for et slikt system, og om at målet med systemet primært skulle være utvikling, ikke (bare) kontroll.

Ulike måter å gjøre det på ble drøftet i flere utredninger og stortingsmeldinger gjennom hele 1990-tallet og inn på 2000-tallet. Det hele kulminerte i 2003, da et samlet storting sluttet seg til et forslag om å etablere et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og utvikle nasjonale prøver.

Norge var da et av få land i Vest-Europa som ikke hadde et slikt system.
Etter min mening er selve tanken helt basal: Vi bør ikke detaljstyre lærere, skoler og kommuner i deres bestrebelser på å utvikle en så god skole som overhodet mulig. Men vi, som myndigheter og samfunn, må ha kunnskap om hvordan det går. Det er nødvendig for å ivareta den enkeltes rettigheter og muligheter, og det er nødvendig for å føre en så god nasjonal skolepolitikk som mulig.

Innlegget er publisert i Dag og Tid 9.2.24.