I forbindelse med EU-parlamentsvalget sist helg, hadde Europabevegelsen regnet ut at Norge kunne stilt med 15 politikere om vi hadde vært med i EU, og at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) kunne vært en av dem.

«Hva ville du gjort som EU-parlamentariker?», ble Mehl spurt av Dagbladet.

Hun svarte: «Det ville vært mitt verste mareritt. Jeg hadde kaldsvettet og stått opp for å ta et glass vann for å roe ned nervene». 

Hun la deretter til at hennes fremste prioritet i EU-parlamentet ville være å bruke all sin tid på å melde Norge ut av EU igjen.

Det er for så vidt liten grunn til å forvente noe som helst Europa-vennlig fra Norges mest populistiske parti.

Men nå er det krig, Europa-fiendtlig fascisme er på fremmarsj og i horisonten truer et USA som kan si farvel til den transatlantiske solidariteten. 

Vår egen justisminister velger altså å pludre vekk alvoret.

Det er på sin plass å minne Mehl om at de fleste høyreradikale partiene har lagt EU-utmeldelse på is. Kun de mest ekstreme og Putin-vennlige partiene ønsker som Mehl å bruke all sin tid på å melde landet sitt ut av EU.

Imens tar Mehls partifelle, landbruksminister Geir Pollestad, pludderet til nye høyder. Beredskap er viktig, særlig selvråderetten, mener Pollestad, med fanget fullt av iskrem i en lang og rikt illustrert VG-sak: 

«En av tingene man kan gjøre er å bidra til norsk selvforsyning ved å spise is. Så spis masse is i sommer, for rikets sikkerhet!».

Mens senterpartister snakker om å spise is, har Stortinget vedtatt at Oslo skal få et permanent langtrekkende luftvernsystem. 

Det vitner om et sjokkerende alvor. I Avisa Oslo skriver Eirik Mosveen at vi befinner oss i et nytt sikkerhetspolitisk paradigme som vi kanskje aldri har sett maken til: «Greier vi som borgere å få dette inn i nøtten?»

Det er mye som tyder på at vi, i likhet med mange andre land i Vesten, ikke makter å ta inn over oss at vi lever i et «Weimar-øyeblikk». Kriseforståelsen i den etablerte politikken er bare sånn halvveis. 

Et sted å begynne for regjeringen Støre kunne jo være å omgi seg med solide europeere som har kriseforståelsen i orden.

Men i Europa-spørsmålet er Arbeiderpartiet dessverre bundet på hender og føtter av Senterpartiet, som på sin side mener at det er viktigere enn noensinne at Norge står utenfor det europeiske fellesskapet.

De fleste kjenner til myten om strutsen som gjemmer hodet i sanden når den blir redd, og at dette er en lite effektiv måte å gjemme seg på når løven sirkler rundt. 

Det såkalte «strutseparadokset» handler om at vi ofte er dårlige til å håndtere katastrofale risikoer: Vi evakuerer ikke når vi blir bedt om det. Vi fortsetter å bygge i flomsoner. Vi bruker ikke hjelm.

Uttrykket strutsepolitikk er brukt om politikere som fortrenger ubehagelige sannheter eller fører en politikk som ignorerer viktige problemer.

Strutsepolitikk henger gjerne sammen med det vi kan kalle dårlig kriseforståelse. 

Politikeren er mer en rev enn et pinnsvin. De har ofte rammefortellinger de vil formidle. Men i krisetider bør det ikke være rom for opportunisme og tull. Da trenger vi lederskap og alvor.

Det er ikke bare i politikken det skorter på kriseforståelse. I offentligheten gir dette seg uttrykk i det som kalles for «falsk balanse» – altså en situasjon der man i forsøket på balanse konstruerer et bedragersk bilde av virkeligheten. 

Skjønt, om ubalansen skyldes mangel på kriseforståelse, latskap eller ideologiske motiver, er noen ganger vanskelig å vite.

For eksempel når en professor ved Universitetet i Sørøst-Norge stadig vekk dukker opp i presumptivt seriøse debatter. 

Denne professoren, Glenn Diesen, er kjent for mildt sagt tvilsomme påstander og meninger om Russland, Vesten, ukrainerne og krigen i Ukraina og som har skrevet minst 50 kommentarer for den statlige, engelskspråklige russiske propagandakanalen RT, tidligere Russia Today.

Sist ut var organisasjonen Samfunnsviterne, som inviterte professoren til panelsamtale.

Men hva er det han kan bringe til torgs som er vitenskapelig troverdig og opplysende? Lite tyder på at arrangørene inviterte ham av ideologiske årsaker og at de derfor deler verdenssynet hans. 

Det meste tyder dessverre på at invitasjonen er foretatt i uvitenhet. 

Pludderet ble overtydelig da Samfunnsviternes «politiske leder» uttalte at de på «generelt grunnlag aldri vil ta standpunkt til foredragsholder sine meninger eller ytringer, så lenge disse er innenfor ytringsfrihetens rammer».

Dette er selvsagt både usant og tull. Selvsagt tar organisasjonen standpunkt til hva en foredragsholder mener. 

Noe annet må jo bety at a) det er vilkårlig hvem de inviterer til å holde foredrag og b) at de uten skrupler ville invitere en nazist til å holde foredrag om løsningen på jødeproblemet. 

Et sted går alltid grensen, men tydeligvis ikke her.

Generelt illustrerer Samfunnsviterne tankeløshetens to store problemer knyttet til krigen i Ukraina som henger sammen med hverandre.

For det første at vi fremdeles plasker rundt i andedammen, som ignoranter, uten evne til å forstå alvoret. For det andre utvises et fullstendig fravær av kildekritikk.

Falsk balanse, altså der man sidestiller faglig integritet med løgn, fake news, konspirasjonsteorier og fascistpropaganda, er den kanskje største utfordringen vi står overfor i en postfaktuell tid.

Her fortjener også Aftenposten litt ris. Forfatteren Ketil Bjørnstads «se hva jeg har funnet på internett»-tekst, som sto på trykk over to sider, var ikke bare en oppvisning i intellektuell latskap, men også et sammensurium av konspirasjonsteorier og russisk desinformasjon. 

Redaksjonen vil selvsagt hevde at Bjørnstad mener ting som vi har nytte av å få frem i offentligheten, slik at de kan motsies i det åpne. 

Men sånn fungerer ikke verden lenger. Troll sprekker bare unntaksvis i solen. Folk leser det de vil lese.

Krigen som utkjempes mellom demokratiene og autokratier er også en kamp om sannheten, om løgnens plass i offentligheten og vår evne til å motvirke den. 

Det omtrentlige og liksomkontrære er derfor mer alvorlig enn det kan se ut som. 

Mediene og andre samfunnsaktører skyver aktivt ansvaret for å skille mellom løgn og fakta over på leserne og publikum. 

Selv hevder de seg over å ta dette ansvaret, ved å skyve ytringsfrihet og meningsmangfold foran seg.

«Hvem heier på Russland og hvem heier på Ukraina» og fri flyt av alternative fakta-holdningen er risikabel, og det er vanskelig å forestille seg annet enn at det er en risiko noen er villige til å ta fordi alvoret heller ikke her har sunket inn.

Dessverre er det nok også sånn at en del av våre politikere forsømmer sin plikt til å fortelle oss med tydelige ord hvilket alvor som har rammet oss: 

• At vi er i krig og at vi vet ikke hvor det ender. 
• At vi må stålsette oss mentalt, økonomisk og militært. 
• At våre verdier og hele den faktabaserte samtalen er under angrep. 

I stedet får vi iskrem og gamle sanger om igjen. 

Det gir naturlig nok ekstra rom for pludder og vås.

Teksten er publisert i VG 13.6.2024.