Hjelper uførereformen flere ut i arbeid?
Den rødgrønne regjeringen skryter av at den høye sysselsettingen, den lave arbeidsløsheten og forslaget til ny uføretrygdordning vil redusere antallet som havner på uføretrygd. Men er det nok?, spør Mathilde Fasting i Dagbladet. Civita har nettopp lansert et nytt notat om årsakene til uføretrygding.
Publisert: 22. mars 2012
Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom.
Den rødgrønne regjeringen skryter av at den høye sysselsettingen, den lave arbeidsløsheten og forslaget til ny uføretrygdordning vil redusere antallet som havner på uføretrygd. Men er det nok?
I 2010 var i overkant av 80 prosent av alle uføre 100 prosent uføre, til tross for at muligheten for gradert uføretrygd har eksistert i flere år, og at det lenge har vært et mål å få flere til å benytte ordningen.
Den nye uføretrygdordningen er et skritt i riktig retning, og den fjerner noen av insentivene som tidligere oppmuntret til å bli 100 prosent ufør. Selv om terskeleffekten i dagens ordning forsvinner, vil den nye grensen for fribeløp skape insentiver for å få innvilget en så stor uføregrad som mulig. Dessuten vil andre stønader man er berettiget til, eksempelvis barnetillegg, også ha betydning for hvordan man innretter seg.
Når Stoltenberg snakker om høy sysselsetting, impliserer han at det er naturlig med en høy andel uføretrygdede, fordi vi har mange eldre arbeidstakere som generelt vil være mer uføre enn resten av befolkningen.
Civita har kartlagt ulik forskning om uføre som viser at dette ikke er en fullgod forklaring på andelen uføre. Vi er nemlig også generelt friskere, vi er høyere utdannet, arbeidslivet er ikke mer brutalt, men terskelen for å komme inn i arbeidslivet er høy.
Aktivisering er stikkordet for at uføre skal jobbe. Den aktive prosessen for å komme i arbeid kan bestå av alt fra å lage en aktivitetsplan til gjennomføring av behandling eller arbeidsrettede tiltak. Tanken er god. Men for at det skal fungere, er man avhengig både av at tiltakene som tilbys er av god kvalitet, og at NAV har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging.
Er insentivene gode nok for arbeidsgiveren? Det skal nok mer til enn aktivitetsplaner og tilrettelegging. Fritak for arbeidsgiveravgift eller direkte støtte til lønn kan være gulrøtter som minsker risikoen og gir insentiver til å ansette ulike grupper som ikke er 100 prosent arbeidsføre. Hvis personer med sviktende helse skal kunne ha en plass i det norske arbeidslivet, må de også kunne jobbe i vanlige bedrifter med tilnærmet vanlige vilkår. Da må det være arbeidsplasser tilgjengelig.
Stoltenberg synes det er problem at over 600 000 nordmenn mottar stønader gjennom ulike ordninger i dag. Han mener at presset i arbeidsmarkedet er positivt for mennesker som står utenfor, fordi arbeidsgiverne vil måtte anstrenge seg for å tilrettelegge for dem. Vi har hatt press i arbeidsmarkedet en god stund. Det er derfor grunn til å spørre hvorfor andelen som mottar ulike stønader, likevel øker.
Endringen i uføretrygdordningen er et skritt i riktig retning for arbeidstakere, men hvilke skritt har den rødgrønne regjeringen tenkt å ta for arbeidsgiverne?
Innlegget er på trykk i Dagbladet 22.3.12.
Se også:
Nr. 6 2012: Uføretrygd
Uføretrygd er en av folketrygdens viktigste ordninger. Det er et velferdsgode som brukes av mange, og som koster staten og skattebetalerne mye penger. At man er sikret en inntekt man kan leve av hvis man blir langvarig syk, er et helt sentralt element i velferdsstaten. Samtidig er arbeid den viktigste kilden til verdiskaping og velferd, og det er derfor svært viktig at alle som kan arbeide, gjør det. Fordi uføretrygd er av så stor betydning for velferdssamfunnet, er det også en ordning som er mye debattert.
Dette notatet har som mål å belyse hvordan uføretrygden er utformet, hvor stort omfang den har, og hva som kan være årsakene til at et høyt og voksende antall personer er uføretrygdet.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_6_2012
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
