Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Norske velferdstjenester er et resultat av politisk finansiering, styring og regulering.
Publisert: 9. januar 2026
I et innlegg i Vårt Land skriver forskerne Erika Eidslott og Stephen Sirris om høyesterettsdommen som nylig fastslo at Oslo kommunes reservasjon av offentlig anskaffelse for drift av inntil 800 sykehjemsplasser, var lovlig innenfor norsk og europeisk regelverk.
Min intensjon er ikke her å kommentere dommen, selv om dens konsekvenser for styringen av norske velferdstjenester kan være av stor interesse, men å komme med en viktig presisering til de to forskerne.
Underlagt demokratiet
Det er vanskelig å ikke lese innlegget som at forfatterne mener at ideelle leverandører av velferdstjenester utelukkende er noe moralsk opphøyd, mens kommersielle leverandører ikke er noe annet enn kyniske organisasjoner med maksimal avkastning som eneste mål.
Her hopper forskerne bukk over at velferdstjenestene som det offentlige finansierer og kontrollerer ikke er rene markedsbaserte tjenester. Dette er tjenester som det offentlige kjøper inn fra ulike private leverandører på befolkningens vegne. Tjenestene er underlagt politisk fastsatt regulering og styring, samt offentlig finansiering. De er rett og slett underlagt det norske demokratiet.
Private aktører kan ikke «skumme fløten»
Boken Velferd og vinning: Bedre tjenester gjennom konkurranse og innovasjon, forfattet av Nils-Ola Widme, viser godt hvordan velferdstjenestene er gjort til offentlige tjenester ved at de normale markedsfunksjonene er satt ut av spill. Velferdstjenester er ikke som alle andre tjenester, fordi de er et resultat av politisk styring og regulering.
Denne omfattende styringen og reguleringen fører til redusert handlefrihet for leverandørene. Dette hindrer kommersielle leverandører fra å følge rasjonelle økonomiske insentiver, noe som reduserer potensialet for å få effekt av konkurranse og mer konkurransedrevet innovasjon, samtidig som det også fjerner grunnlaget for mye av kritikken mot å bruke kommersielle leverandører.
Den offentlige styringen og reguleringen er stort sett for streng til at private aktører kan «skumme fløten», samtidig som den er for streng til at private leverandører kan bidra til å komme opp med virkelig innovative løsninger i de ulike velferdstjenestene.
Personlig mener jeg at det bør løses noe opp i styringen og reguleringen, nettopp for å legge grunnlaget for mer innovasjon. Men uansett om myndighetene velger å beholde dagens politiske kurs, eller løsne den noe opp, er resultatet at offentlige norske velferdstjenester ikke er organisert som et åpent marked – de er et resultat av politisk fastsatt finansiering, styring og kontroll.
Teksten er publisert i Vårt Land 7.1.2026.
Relatert
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.
