Utdanningsboblen vil sprekke
En tredjedel av norske unge mellom 19 og 24 år er i høyere utdanning. Selv om dette kan være nyttig og berikende for den enkelte, har arbeidskraft en alternativ verdi. Det er nok av arbeidsplasser som må fylles. Dersom folk er ute av arbeidslivet i flere år, samtidig som de koster mye penger i form av offentlige studieplasser og støtteordninger, kan dette føre til kraftige samfunnsøkonomiske tap, skriver Ove Vanebo i Universitas.
Publisert: 19. april 2012
Av Ove Vanebo, rådgiver i Civita.
Mange tror høyere utdanning i seg selv er nyttig for å utføre arbeid bedre. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle.
En tredjedel av norske unge mellom 19 og 24 år er i høyere utdanning. Selv om dette kan være nyttig og berikende for den enkelte, har arbeidskraft en alternativ verdi. Det er nok av arbeidsplasser som må fylles. Dersom folk er ute av arbeidslivet i flere år, samtidig som de koster mye penger i form av offentlige studieplasser og støtteordninger, kan dette føre til kraftige samfunnsøkonomiske tap. Allerede i dag er mange overkvalifiserte for yrkene de er i.
Dette er kanskje en internasjonal trend. I USA viser tall fra arbeidsstatistikkbyrået, BLS, at av 50 millioner arbeidende med høyere utdanningsgrad, jobber over 17 millioner med arbeid som krever mindre enn en bachelorgrad. Tusener av personer med doktorgrad er sysselsatt i frisørsalonger eller arbeid med å formidle kosmetiske varer og tjenester. Svenskene har lignende tendenser: en halv million sysselsatte i vårt naboland oppgir at de har yrket sitt kun i påvente av noe bedre, og nesten annenhver person under 35 år sier de ikke har direkte nytte av utdanningen.
Likhetstanken i Norge er på mange områder positiv. Innenfor høyskole- og universitetssektoren er nok denne ideen feil. Det må ikke bli sett på som et ubetinget velferdsgode alle skal få. En del mennesker er rett og slett ikke kompetente nok til å ta seg en høyere utdanning. Tidligere forsker ved NHH Knut Boye påpekte at et dårlig gjennomført studium, fordi man ikke har gode forutsetninger, ofte blir til skade for den som tar utdanningen. Man kan ha kastet bort flere år på en grad man ikke får brukt p.g.a. dårlige karakterer.
Mange tror høyere utdanning i seg selv er nyttig for å utføre arbeid bedre. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Noen ganger tar folk utdanning kun fordi man f.eks. må tilfredsstille offentlige krav eller kriterier for å få mer lønn. De siste årene har vi dessuten sett at høyskoler og universiteter lager studier basert kun på studentenes ønsker, som ikke ser de faktiske kostnadene siden slik utdanning er gratis her til lands. I løpet av ti år har antallet studietilbud økt fra rundt 700 til over 1300.
Vårt utdanningssystem uten skolepenger medfører også at flere er mer opptatt av selvrealisering enn hva de skal leve av senere. En undersøkelse utført på vegne av Norsk Industri, viser at 13 prosent drømmer om å utdanne seg for å jobbe med kunst eller kultur. Samtidig sier bare 11 prosent at de ønsker å bli ingeniører – et yrke det er skrikende behov for. Det kan se ut til at vi utdanner mennesker til arbeidsledighet.
En skal heller ikke glemme at arbeid til syvende og sist må gjøres av noen. Det er lett å se vekk fra at også manuelle jobber og rutinearbeid må utføres i et samfunn. «Alle kan ikke ha mastergrad», uttalte Professor Thomas Hylland Eriksen for få år siden, og påpekte at vi trenger mangfold i kompetanse. Ideen om at fremtidens yrker skal være kreative og trådløse, blir fort så appellerende at de sentrale oppgavene kommer i bakgrunnen.
Ove Vanebo jobber i Civita og er tidligere leder i Fremskrittspartiets Ungdom. Innlegget er på trykk i Universitas 19.4.12.Relatert
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Aftenposten og skolen
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
Er forskningen fri? Om meningsmangfold i akademia.
EØS og et ‘rent internt forhold’ – et eksempel
EØS-avtalen er en avtale mellom EU-statene, EU selv og tre av EFTA-statene. Den binder avtalepartene, men også medlemsstatenes borgere og foretak har rettigheter og plikter etter avtalen. En rettstvist må imidlertid ha et grenseoverskridende aspekt før EØS-reglene får virkning. Bemanningsforetaks virksomhet i Norge kan illustrere forholdet.