Fortsatt blå vind blant de unge

De unge fortsetter å skuffe den eldre garde, Fremskrittspartiet er desidert størst blant de unge og høyrebølgen styrker seg.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 4. september 2025

For to år siden, sist det var skolevalg, ble det storeslem til høyresiden. Høyre og Fremskrittspartiet ble de to største partiene, de borgerlige fikk flertall, Miljøpartiet De Grønne ble kraftig redusert og Unge Høyre-leder Ola Svenneby erklærte at «Generasjon Thunberg er død».

Høyrebølgen var for alvor kommet til Norge, kort tid etter at de borgerlige var blitt stemt ut av regjeringskontorene.

For flere kom dette brått på. Særlig har ulike kommentatorer, som heiet febrilsk på unges klimaengasjement, klødd seg i hodet. Sånn er det som regel når man tar feil.

Det var riktignok klimaengasjement blant unge før, men Generasjon Thunberg var aldri så reell som mange trodde. Det hele var i stor grad hauset opp av mediene. Som de fleste vet, er ikke generasjoner monolittiske. Heller ikke den generasjonen som nå vokser opp.

Det gir heller mening å snakke om en pendel som svinger frem og tilbake. Akkurat nå svinger den hardt i Fremskrittspartiets retning.

Hardt høyre

At de unge ikke forgudet Greta Thunberg var egentlig ingen stor overraskelse. Det kom i det minste ikke som noen overraskelse for de som hadde fulgt det svenske riksdagsvalget året før. I Sverige kom forsmaken på hva vi kunne forvente fra de unge velgerne her hjemme. Ved det svenske riksdagsvalget i 2022 stemte nesten halvparten av de yngste velgerne på Moderaterna og Sverigedemokraterna.

Valg etter det svenske, i både Finland og Danmark, viste den samme trenden. Ungdommen ønsket blå politikk.

Det samme slo til ved det norske lokalvalget i 2023. Tall fra velgerundersøkelsen til SSB viser at høyrebølgen var betydelig større blant de aller yngste velgerne, de mellom 18 og 19 år ved selve lokalvalget.

Blant disse velgerne var Fremskrittspartiet og Høyre jevnstore, og samlet var de større enn alle de andre partiene til sammen.

Dette gjør årets skolevalg enda mer interessant, for det er liten tvil nå om at høyrebølgen har endret karakter. Det er nå Fremskrittspartiet som er den sterke part. Mest overraskende er det hvor sterk høyrebølgen fortsatt er blant de unge, den er sterkere enn den var i 2023.

Fremskrittspartiet er fremtiden?

Fremskrittspartiet fortsetter veksten. De drar ifra, mens Høyre taper terreng, men ikke så mye som en skulle tro. Høyre har holdt seg stabilt siden sist, noe de ikke ligger an til å gjøre i befolkningen ellers.

Moderat tilbakegang er et gjennomgående tema for de fleste partiene. Ser vi på valget fra 2023, går alle unntatt Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne, Fremskrittspartiet og Rødt (som går frem 0,1 prosent) tilbake. At Arbeiderpartiet ikke vokser er en liten overraskelse, og viser at hverken Jens Stoltenberg eller Gaute Skjervø evner å appellere i nevneverdig grad til de unge.

Venstre faller mest, fra 9,2 prosent til 6,9. De unge stemmer blått, og stemmer de borgerlig velger de ikke grønt. Stemmer de unge rødt, velger de ikke de mest radikale alternativene. På venstresiden er det Arbeiderpartiet som er desidert størst, og svært få stemmer på partiet Rødt.

Fremskrittspartiets resultat er historisk, partiet har ligget høyt tidligere, men aldri så høyt som 26 prosent. Sammen med Høyre blir det nesten flertall – 45,7 prosent. En maktdemonstrasjon.

Opprørere?

De såkalte 89-erne, som nå befinner seg i sentrum av politikken, glemmer ofte at de selv var opprørske en gang. De glemmer at alle opprør har en kontekst. 89-ernes kontekst var at de levde i en tid der de mange undertrykkende regimene vi konkurrerte med vaklet på ustø grunn. Som en konsekvens av dette ble verden mer åpen enn tidligere. Mer frihet var kravet. Mer frihet var håpet.

Det var et opprør mot ufrihet, både økonomisk og kulturelt.

Hva for et opprør er vi vitne til når de aller yngste stemmer på et parti som er å regne som spedalsk i deler av norsk offentlighet? Hva gjør ungdommen opprør mot?

I dag er det våre samfunn som fremstår som vaklende, med trusler både innenfra og utenfra. Tiden vi lever i preges av en dyp uro som har satt seg, en uro som forplanter seg helt ned til de yngste. Kravet som fremmes i vår tid er at vi må bevare det vi har. Sikkerhet er kravet, å bevare og forvalte et usedvanlig vellykket samfunn er håpet.

Det er riktignok både gode og dårlige impulser som driver dette. En implikasjon er uansett at styringspartiene ikke kan flykte tilbake til posisjoner som nå oppfattes som utdaterte, og simpelthen forvente å vinne ny makt og innflytelse. De må adressere problemer i en verden som har endret seg kraftig de siste årene.

For det er nemlig ikke slik at Frp er bedre skikket til å løse problemer enn noen andre, de snakker bare det rette språket for tiden vi lever i.

Det er lov å anklage Frp, Simen Velle og Sylvi Listhaug for å spille på en økende misnøye og å tilby enkle løsninger. Problemet med en slik tilnærming er at den ikke virker. De unge velgerne ser uansett ikke ut til å bry seg om det, de ser ikke mange troverdige alternativer til det Frp har å tilby. Det er ikke Frps problem, men en dag må Frp innfri det partiet lover.

Teksten er publisert i Minerva 2.9.2025.

Publisert: 4. september 2025