Prostitusjon: Et brysomt offer
Dette er forskjell på tilhengerne av kriminalisering, og legalisering. De som mener at forbud er gal medisin forsøker å tegne et nyansert bilde, påpeke kompleksiteten i prostitusjonsmarkedet, og understreke at de ikke underkjenner utnyttelsen som finnes. Dette står i sterk kontrast til tilhengerne av kriminalisering, som ofte gjør sitt beste for å umyndiggjøre stemmer som ikke passer inn i deres virkelighetsoppfatning, skriver Kristian Tonning Riise i BT.
Publisert: 20. juni 2013
Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.
Debatten om sexkjøpsloven må ta utgangspunkt i dem loven skal verne om, skriver Maria Dyrhol Sandvik, og overser at loven kritiseres fordi den mislykkes i nettopp det.
Det er umulig å ha noe annet enn sympati for den irske forfatteren og eks-prostituerte Rachel Morans historie. Moran havnet på gaten etter en familiekrangel, og begynte å selge sex som femtenåring.
Først etter syv år klarte hun å frigjøre seg fra livet som prostituert, og har siden da blitt en sterk tilhenger av kriminaliseringslinjen. Moran besøkte nylig Bergen og Oslo for å presentere boken: «Paid for: My journey through prostitution». Boken omhandler hennes syv år i prostitusjon, og beskriver volden, utnyttingen og mishandlingen hun opplevde, samt ensomheten, tapet av egenverd, og tapet av kontakt med samfunnet for øvrig.
Alle, uavhengig av ståsted i sexkjøpsdebatten, vil være enig i at Morans historie er forferdelig. Det bør også nevnes at ingen legaliseringstilhenger har tatt til orde for at mindreårig sexkjøp skal være tillatt. Dette er også forbudt i alle (i hvert fall vestlige) land med en liberal tilnærming til prostitusjon.
Problemet til Moran er at hun lar sin egen historie være representativ for alle prostituerte. Moran gjentar stadig at «den lykkelige hore ikke finnes», og tillater seg å bruke sin egen bakgrunn og erfaringer fra sitt eget miljø, som grunnlag for å gå til verbalt angrep på f.eks. Hege Grostad som nylig sto frem i VG og fortalte om sin historie. Forskjellen på Grostad og Moran, er at Grostad ikke hevder å snakke på vegne av andre enn seg selv, og miljøet hun kjenner til.
Dette synes også å være en gjennomgående forskjell på tilhengerne av kriminalisering, og legalisering. De som mener at forbud er gal medisin forsøker etter beste evne å tegne et nyansert bilde, påpeke kompleksiteten i prostitusjonsmarkedet, og understreke ettertrykkelig at de ikke underkjenner utnyttelsen som finnes. Dette står i sterk kontrast til tilhengerne av kriminalisering, som ofte gjør sitt beste for å slå alle under en kam, og umyndiggjøre stemmer som ikke passer inn i deres virkelighetsoppfatning.
Det burde ikke være vanskelig å forstå at Rachel Moran og Hege Grostads fortellinger er ganske ulike. Moran kommer fra en trøblete familiebakgrunn, ble tatt hånd om av barnevernet som 14-åring, men endte kort tid etter dette på gaten. Uten arbeidskompetanse, med rusproblemer, og for ung til å kreve arbeidsledighetspenger, ble prostitusjon hennes eneste mulighet.
Grostad har ingen trøblete familiebakgrunn, men har hatt en helt normal oppvekst i en helt normal familie, som en sjenert og skoleflink jente i Trøndelag. Hun er Mensa-medlem, snart ferdig med en bachelorgrad i pedagogikk, og til høsten begynner hun like så godt på utdanning nummer to for å bli ingeniør. I tillegg er hun poledansinstruktør, samt sertifisert yogalærer og massasjeterapeut. Grostad var også mange år eldre da hun begynte å selge sex, enn det Moran var da hun kom seg ut. Det er altså ganske naturlig å anta at miljøet Moran har vært i kontakt med er ganske forskjellig fra Grostads.
Likevel tillater vi Moran, nesten ukritisk, å gjøre seg til talskvinne for alle prostituerte, mens Grostad blir beskyldt for å forherlige prostitusjon når hun forteller om sine erfaringer, og hvorfor hun har landet på motsatt standpunkt av Moran. I BT skriver Dyrhol Sandvik at Moran er ”et brysomt offer for alle som argumenterer for en liberal holdning til sexkjøp”. Det er uttalelse jeg reagerer på. Det underliggende poenget synes å være at tilhengere av en liberal sexkjøpslovgivning ikke bryr seg om sexmarkedets mange ofre. Det er en grov påstand.
Over 50 sexarbeidere har nylig signert et opprop mot myndighetenes krig mot sexarbeidere. Før sexkjøpsloven ble innført i Norge i 2009, reiste svenske gateprostituerte til Norge for å advare mot konsekvensene (Sverige har hatt samme lov siden 1999). Norges ledende kompetansesenter og hjelpetiltak for prostituerte, Pro Senteret, har alltid vært sterkt kritiske til loven, og det er ikke ”de lykkelige horenes” vilkår som er Pro Senterets utgangspunkt. De er gjennomgående i kontakt med den minst privilegerte delen av prostitusjonsmarkedet.
Likevel har fremtredende kvinnepolitikere fra både Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Rødt, i tillegg til Kvinnegruppa Ottar, tatt til orde for å legge ned Pro Senteret, kun fordi de påpeker negative konsekvenser av den norske prostitusjonslovgivningen, som ikke passer kvinnepolitikernes politiske ønskesituasjon.
Nylig fikk vi et nytt eksempel på kriminaliseringslinjens uheldige konsekvenser. Da en nigeriansk prostituert kvinne ble slått og mishandlet av huseieren hun eide leilighet av, og politiet omsider kom til stedet, var det ikke den mishandlede kvinnen politiet sympatiserte med. I stedet hjalp de huseieren å kaste den skadde kvinnen ut på gata. Politiet har forklart at de ikke fikk beskjed om at den nigerianske kvinnen var skadet. Dette er imidlertid bare ett eksempel på en kampanje fra Oslo-politiet mot prostituerte.
Med bekjempelse av menneskehandel som argument, tropper Oslo-politiet systematisk opp på døren til leiligheter der det selges sex. Gårdeieren blir truet med tiltale for hallikvirksomhet dersom han ikke umiddelbart sier opp huskontrakten, og kvinnen blir regelrett kastet ut av hjemmet sitt og ut på gaten. Ofte mister hun også depositumet sitt. Konsekvensen er gjerne at hun må jobbe mer for å ta igjen tapt arbeidsinntekt.
Det er slike eksempler som gjør at jeg og mange andre er kritikere av både sexkjøpsloven, hallikparagrafen og politiets metoder i kampen mot menneskehandel. Og i motsetning til myndighetene som vedtok sexkjøpsforbud før de lot verken faginstanser eller sexarbeiderne selv få komme med innspill, ønsker jeg en debatt der alle er velkommen, også de prostituerte.
Innlegget er publisert i Bergens Tidende 20.6.13. Se også Tonning Riises Civita-notat:
Nr. 8 2013: UTE AV SYNE, UTE AV SINN – En liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning
Av, Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita
I den offentlige debatten om prostitusjon er sexarbeiderne umyndiggjort. De behandles nærmest som brysomme innslag i en debatt som handler om dem selv. Også faginstansenes syn oppleves som lite velkomne i en debatt som domineres av politikere og interessegruppers gode intensjoner.
Det vi imidlertid kan slå fast, er at den norske prostitusjonslovgivningen ser ut til å ramme de prostituerte mer enn noen andre. Samtidig har vi en debatt som i stor grad foregår over hodet på de den angår. Prostitusjon må være den eneste «arbeidskonflikten» i Norge der arbeiderne blir sett på som irrelevante.
Dette notatet er en liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_8_2013
Relatert
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
Trumps bisarre angrep på Chicago
EU-samarbeidet som et rettsfellesskap
Med lov skal EU bygges! Dette følger av EUs verdier, især om fred, frihet, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. EUs rettsnatur understrekes dessuten av andre forhold. Opphører lov og orden i EU, går samarbeidet i oppløsning. Dét bør imidlertid ingen ønske seg…
