Norsk strafferett på villspor
Anders Behring Breiviks utdanningsønsker har på nytt aktualisert grunnleggende tanker om straffens formål og begrunnelse. Vil vil at han skal lide, var vel det grunnleggende budskapet til kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Det er bare det at dette ønsket er i dramatisk konflikt med den offisielle begrunnelsen for straff i norsk strafferett, skriver Morten Kinander i Dagbladet.
Publisert: 3. august 2013
Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita
Anders Behring Breiviks utdanningsønsker har på nytt aktualisert grunnleggende tanker om straffens formål og begrunnelse. Vil vil at han skal lide, var vel det grunnleggende budskapet til kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Det er bare det at dette ønsket er i dramatisk konflikt med den offisielle begrunnelsen for straff i norsk strafferett. Og kanskje det i realiteten er noe galt med den begrunnelsen? Kanskje er gjengjeldelsen den ærligste og mest moralsk forsvarlige begrunnelsen for straff.
Norsk strafferett har en lang tradisjon for å begrunne straffen med prevensjon; individualprevensjon og allmennprevensjon. Vi straffer delvis fordi gjerningsmannen ikke skal gjenta sine handlinger, men mest fordi andre ikke skal gjøre som han gjorde. Det viktigste med straffen synes å være at straffen virker på et samfunnsmessig nivå. At vi skal straffe gjerningsmannen fordi han har gjort noe galt, og fordi han fortjener å bli holdt ansvarlig, beskrives som noe nært middelaldersk og umoralsk. ”Gjengjeldelse kan ikke være straffens formål”, som det heter i lovforarbeidende til vår nye straffelov. Selv om mange straffebud åpenbart fører til at vi ofte avstår fra å utføre en rekke handlinger – for eksempel å kjøre altfor fort eller å kjøre etter å ha drukket tre halvlitre – er dette et altfor enkelt syn på den uensartete mengden av handlinger vi har valgt å straffebelegge.
Det står ikke til troende at vi straffer først og fremst fordi andre ikke skal gjøre noe galt, og for at vedkommende ikke skal gjenta gjerningene. For det første stemmer dette dårlig med folks rettsfølelse. Bare spør pårørende. Og for det andre, de begrunnelsene som et nesten samlet norsk strafferettsmiljø serverer oss stemmer dårlig med den lovgivningen vi faktisk har på strafferettens område. Vi hadde hatt en helt annen lovgivning dersom prevensjons- eller avskrekkingsidealet virkelig hadde vært forsøkt etterkommet i den grad den offisielle utlegningen til norsk strafferett tilsier. Norsk strafferett mangler redskaper for å håndtere mange straffbare handlinger på en meningsfull måte.
Det kan også synes som om Justisdepartementet – som står bak utformingen og begrunnelsen av vår nye straffelov – egentlig har skjønt hvor tynt prevensjonsargumentet er. I lovforarbeidene holdes det riktignok fast ved at det er straffens virkninger – dvs prevensjon – som er straffens begrunnelse. Men som det heter: «Gjenstand for behandling her er bare straffens tilsiktede virkninger». Hvorfor er det bare de tilsiktede og ikke de faktiske virkningene som er gjenstand for utredning? Fordi de faktiske virkningene ikke lar seg påvise i den utstrekning som det rett og slett bare antas. Kan man tenke seg andre lovområder som kun gjennomgår de tilsiktede virkningene ved en regulering?
La oss ta noen eksempler. Norge er i Europatoppen når det gjelder straff for narkotika, både i hvilke stoffer som omfattes og i straffens styrke. Bare Estland har flere narkotikadødsfall enn Norge i Europa, og vi ligger langt over gjennomsnittet i EU, med våre over 80 døde pr. million innbyggere mot EUs ca. 20. Sett i sammenheng med at vi har de høyeste straffene (og dødsfallene ser ut til å øke i takt med straffenivået), gir det grunnlag for en hypotese om at dødelighet er proporsjonalt med straffenivå som følge av narkotikabruk. Men hele prevensjonstanken for narkotikakriminalitet hviler altså på det motsatte utgangspunktet – at straffen har en narkotiktabegrensende effekt – og straffeutmåling i narkotikasaker begrunnes ofte med allmennprevensjon. Det eneste som er sikkert, er at det ikke henvises til noen undersøkelser som ligger til grunn for slike antakelser om straffens påståtte virkning for allmennheten. Men bør ikke straff begrunnes på en bedre måte enn antakelser i form av rene gjetninger, særlig når så mye avhenger av å påvise en grunn for hvorfor vi straffer et menneske? Høyesterett har for eksempel aldri vist til en eneste undersøkelse eller en statistikk om straffens virkninger når de straffer ut fra allmennpreventive hensyn. Hvis det er usikkert og vanskelig å måle den faktiske sammenhengen mellom valg av reaksjonsform og handlingens hyppighet, hvorfor da bruke allmennprevensjonsargumentet som begrunnelse for straff og utmåling i det hele tatt?
Et annet eksempel fra nyere lovgivning er straffeskjerping for grov vold, voldtekt og drap. For alle de tre nevnte kategoriene av lovbrudd foreslås det en ganske sterk – heving av straffenivået. Ingen av straffeskjerpelsene begrunnes i preventive hensyn. Begrunnelsene er gjennomgående at gjerningenes grovhet gjør at gjerningsmennene fortjener en hardere straff. Hvorfor gjør de det, når det ikke kan påvises noen preventiv grunn for å straffe dem hardere? Veldig få drap begås ut fra en kalkulert oppdagelsesrisiko, og veldig få drapsmenn begår nye drap. Og det er neppe fengselsoppholdet som avskrekker dem fra det. Ganske mye kriminalitet har nemlig den egenskapen at de ikke begås ut fra en kalkulert betraktning, men på bakgrunn av innfall, affekt, uvitenhet og mer eller mindre fremskredne grader av psykiske lidelser. For denne gruppen av gjerningsmenn har prevensjon ingen beviselig effekt, og det er helt andre grunner til at vi straffer dem. Noen ganger straffer vi av rene renovasjonshensyn; vi vil holde visse mennesker borte fra gatene. Alvorlig kriminalitet bør straffes fordi vi tilskriver gjerningsmannen evnen til å ha valgt sitt eget liv og sine egne handlinger. Vi holder ham kort og godt ansvarlig for det han har gjort. Men dette ser en overveldende majoritet i det norske strafferettsmiljøet helt ut til å ha glemt.
Publisert i Dagbladet lørdag 3. august 2013. Kronikken bygger på et lengre resonnement om straffens begrep og begrunnelse i norsk rett som kan leses i siste nummer av Jussens Venner.
Relatert
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
Trumps bisarre angrep på Chicago
EU-samarbeidet som et rettsfellesskap
Med lov skal EU bygges! Dette følger av EUs verdier, især om fred, frihet, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. EUs rettsnatur understrekes dessuten av andre forhold. Opphører lov og orden i EU, går samarbeidet i oppløsning. Dét bør imidlertid ingen ønske seg…
