Hva skal vi gjøre med NAV?
Det er viktig med individuell tilpasning og kort ventetid. Disse to målsetningene står ofte i konflikt, da best mulig individuell tilpasning krever at mer tid brukes på utredninger og fordrer at det finnes ledige plasser på det tiltaket som vurderes som best, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.
Publisert: 30. august 2013
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Hva skal vi gjøre med de unge som faller ut av arbeidslivet? Hva skal vi gjøre med NAV?
Det er blant spørsmålene som vil stå fremst for en eventuelt ny arbeidsminister etter valget. En av de heteste kandidatene til posisjonen er Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Han kom i forrige uke ut med boken Den onde sirkelen, noen uker etter det dypt tragiske drapet på en NAV-ansatt, og samme uken som vi fikk høre kreftsyke John Rasmussens historie, blant annet om hvordan han aldri fikk tak i saksbehandleren sin og møtte krav om dokumentasjon som i hans situasjon fremsto som urimelig.
Beskrivelsen av den onde sirkelen stemmer. Det er egentlig ikke virkelighetsbildet politikerne diskuterer, men hva som virker (eller ikke virker). Oppsummert er det hardt arbeid, fra NAV-medarbeidere, arbeidsgivere, lærere, psykologer, leger og annet støtteapparat. Politikerne kan legge premissene, slik at disse i best mulig grad finner balansen mellom gulrot og pisk.
Det skal lønne seg å jobbe. Konsekvensen av det, rent økonomisk, er at yrkesdeltakelse skal gi mer igjen i lommeboken enn passivitet. Med dagens mange ulike støtteordninger, vil det kravet være vanskelig å møte i praksis.
Individuell behandling er et annet krav det er vanskelig å oppfylle. Her følger en liten liste over noen av de viktigste tiltakene NAV kan tilby: Arbeidspraksis i skjermet virksomhet, arbeidsrettet rehabilitering, opplæringstiltak, tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift og varig tilrettelagt arbeid, arbeid med bistand og lønnstilskudd (de er nærmere beskrevet i Civitanotatet Helse og Arbeid). Tanken om aktivisering er god. Men for at det skal fungere, er man avhengig både av at tiltakene som tilbys er av god kvalitet, og at NAV har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging. Dessverre er det sik at vi vet at flere av tiltakene ikke fungerer slik de er ment: Å få mennesker (varig) tilbake i arbeid eller arbeidsrettet aktivitet. Dessverre er det også slik at NAV ikke har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging til alle, noe blant annet saken om de mellom 60- og 70 000 «konvertittene» viser. «Konvertittene» er i NAV-sjargongen alle dem som er på arbeidsavklaringspenger og nærmer seg fireårsgrensen, det vil si at de enten må over på andre ytelser, som uføretrygd, eller komme seg ut av NAV-systemet gjennom yrkesdeltakelse.
Det står i kontrast til at Norge har et omfattende system for aktivisering av personer utenfor arbeidsmarkedet, og er blant OECD-landene som satser mest på arbeidsintegrerende tiltak. I Norge er en stor del av disse tiltakene rettet mot aktiviteter i skjermede bedrifter. Forskning på arbeidsintegrerende tiltak viser at tiltak rettet mot ordinært arbeid har størst suksess i å få folk i arbeid. Tiltak som integrerer behandling av sykdom og arbeid i ordinære bedrifter har vist seg å være spesielt vellykkede. Det norske systemet baserer seg i stor grad på en skjermet sektor heller enn kvotering i ordinært arbeid, tilrettelegging i ordinære bedrifter eller lønnsubsidiering.
Kravet til individuell behandling fører til lengre ventetider. Som gjennomgangen over viser, så finnes det et bredt spekter av tiltak for aktivisering av personer utenfor arbeidslivet. Dette er positivt i den grad det bidrar til at mottakerne får et tiltak som er best mulig tilpasset deres situasjon, men bidrar også til å gjøre systemet komplisert og uoversiktlig. At alle skal få en grundig vurdering av hvilket tiltak som passer best bidrar til lengre ventetider. NAV har begrenset med ressurser til å følge opp tiltakene. I noen tilfeller kan en saksbehandler i NAV ha ansvar for å følge opp godt over hundre brukere. Dette begrenser kraftig muligheten til å sette seg inn i situasjonen til hver enkelt bruker. Det er problematisk i et komplisert system med stort fokus på individuell tilpasning. Det betyr at det blir opp til brukeren selv å sørge for at han får god nok oppfølging, noe som gjør at mindre ressurssterke eller motiverte brukere kan falle gjennom. Dette er problematisk, siden det kan være de som har størst behov for oppfølging. NAV har liten evne til å kvalitetssjekke og undersøke tilbudet hos virksomhetene hvor tiltakene foregår. Det kan gjøre den individuelle tilpasningen illusorisk.
For å få flest mulig tilbake i arbeid må hovedmålsetningen være å få de tiltakene som har best effekt for mottakerne til å fungere. Det er også viktig med individuell tilpasning og kort ventetid. Disse to målsetningene står ofte i konflikt, da best mulig individuell tilpasning krever at mer tid brukes på utredninger og fordrer at det finnes ledige plasser på det tiltaket som vurderes som best.
Den nye arbeidsministeren kan arbeide etter følgende hovedspor:
- Forenkle antall tiltak NAV tilbyr og være realistisk på hva som oppnås med de ulike tiltakene. Det vil si at alle med arbeidsevne settes fortest mulig i gang med aktivitet som ligger så nær opp til vanlig arbeidsdeltakelse som mulig. Dermed vil NAVs arbeid forenkles, og tiltak med størst suksess for ordinær arbeidsdeltakelse være førstevalget.
- Få med vanlige arbeidsgivere. Det er vanlig arbeid som fungerer best for de aller fleste. Lønnstilskudd, redusert arbeidsgiveravgift eller tilskudd til tilrettelegging på arbeidsplassen er gulrøtter til arbeidsgiverne. For at en arbeidsgiver skal ansette arbeidstakere som ikke kan arbeide 100 prosent fra dag én, trengs det økonomiske insitamenter.
- De som kan jobbe, heltid eller deltid, med litt hjelp, kan på sin side få skattefritak eller betydelig skattelette i starten, slik at det garantert vil lønne seg å jobbe.
- Være realistisk når det gjelder mennesker som er uføre. De trenger ikke gå fire år på arbeidsavklaringspenger før de får uføretrygd. Det vil spare NAV for krevende individuell oppfølging.
- Ha en åpen retur. Skulle det vise seg at en uføretrygdet likevel senere i livet vil kunne arbeide, helt eller delvis, må det være enkelt å kombinere arbeidsdeltakelse og uførepensjon, uten at man straffes økonomisk.
Innlegget er publisert på Fastings blogg 30.8.13.
Relatert
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Feil prioritering i barnehagesektoren
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
Er sykehuskø uunngåelig?
EØS og et ‘rent internt forhold’ – et eksempel
EØS-avtalen er en avtale mellom EU-statene, EU selv og tre av EFTA-statene. Den binder avtalepartene, men også medlemsstatenes borgere og foretak har rettigheter og plikter etter avtalen. En rettstvist må imidlertid ha et grenseoverskridende aspekt før EØS-reglene får virkning. Bemanningsforetaks virksomhet i Norge kan illustrere forholdet.