Er sykehuskø uunngåelig?
Behandling skal være veldig kostbart for at ikke en gjennomsnittlig velstående norsk innbygger er villig til å betale for å bli friskmeldt eller få livet vesentlig forlenget.
Publisert: 17. november 2025
I min studietid leste vi med stort utbytte et Memorandum fra Sosialøkonomisk institutt – «Køer som rasjoneringsmetode – av Gunnar Bramness og Vidar Christiansen». Notatet inneholdt en grundig og formalisert analyse av hvorfor køer oppstår på flere områder av samfunnsøkonomien, som i trafikken eller på legekontorene.
En sentral kilde til køproblemet er at slike tjenester tilbys gratis eller til lav pris, slik at forbrukerne ikke blir stilt overfor reelle samfunnsmessige kostnader.
I dagens samfunn preget av vekst både i befolkningen og i inntekt per innbygger, har vi måttet venne oss til at køer er normaltilstanden både i trafikken og i helsevesenet. I sentrale strøk har innføring av bompenger både bremset bilbruken og synliggjort lønnsomheten av nye investeringer i veier. I helsesektoren er fordelingshensyn et hinder for å bruke prismekanismen på samme måte for å begrense etterspørselen.
Resultatet er at mange pasienter må vente lenge på nødvendig behandling.
I min tid som forsker i Statistisk sentralbyrå diskuterte jeg ved en anledning denne problemstillingen med min sjef og gode venn Svein Longva. Vi var ofte samstemte i faglige spørsmål, men her var vi uenige. Bakgrunnen var en liten «modell» jeg skisserte for å bestemme optimal behandlingskapasitet i sykehussektoren. Jeg tok utgangspunkt i en lidelse, for eksempel en hjertesykdom, der livreddende medisin eller behandling finnes. Min påstand var at på slike områder er det sterke argumenter for at køer ikke er optimalt, selv om mange økonomer mener at ventelister er uunngåelig og nødvendig for å rasjonere tjenestene.
Jeg hadde et enkelt, men sterkt argument: Selv om medisinen som kreves er kostbar, vil en kost-nytte sammenligning ofte gi som svar at behandling skal tilbys. «Bare spør den enkelte pasient», sa jeg, «om vedkommende ville vært villig til å betale selv eller låne penger for å betale for behandlingen».
«Du kan ikke spørre den som allerede er rammet av sykdommen», bemerket Svein.
Modellen min var imidlertid vanntett på dette punktet: «Du får samme svar når en summerer over hele befolkningen, og legger inn en viss sannsynlighet for å bli rammet av denne sykdommen. På grunn av risikoaversjon styrkes faktisk konklusjonen», sa jeg.
Behandlingen skal være veldig kostbar for at ikke en gjennomsnittlig velstående norsk innbygger skal være villig til å betale for å bli friskmeldt eller få livet vesentlig forlenget.
Siden denne diskusjonen fant sted mellom to gode kolleger på 1980-tallet, har norsk økonomi endret seg vesentlig. Norge er blitt et av verdens rikeste land, målt ved inntekt per innbygger. Velstandsvekst har ikke minst ført til økt etterspørsel etter helsetjenester, også relativt, som andel av det totale forbruket. Demografiske endringer med økt andel eldre trekker i samme retning.
Spesialisthelsetjenesten i Norge er i den samme perioden bygget kraftig ut. Regnet per innbygger bruker Norge mer penger på helse enn andre europeiske land.
Som andel av bnp skiller imidlertid ikke norske helseutgifter seg spesielt ut. Norske sykehus rangerer høyt på en liste som presenterer resultater av ulike behandlinger internasjonalt.
Samtidig er ventelistene fortsatt lange. Det kan være en indikasjon på at vi likevel har underinvestert i helse.
Både økonomer og spesialister innenfor helsetjenesten har opp gjennom årene argumentert for at det er urealistisk å få fjernet helsekøene. «Det viktigste politikere og befolkningen må lære seg er at køer er en del av vårt helsevesen», uttalte Ivar Sønbø Kristiansen, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, i april i år. Og Anne-Karin Rime, president i Den norske legeforening, stemmer i: «Vi er blitt mer utålmodige og vil ha ting behandlet med én gang. Uansett hva det er. Det er vanskelig når du må prioritere noe foran noe annet».
Jeg er selvfølgelig enig med legeforeningspresidenten i at prioriteringer i helsesektoren er nødvendig. Folk etterspør et bredt spekter av undersøkelser og behandlinger, og alt er ikke like viktig. Tjenestene som tilbys av det offentlige er tilnærmet gratis, og overforbruk forekommer.
På et gitt tidspunkt er behandlingskapasiteten begrenset, også for alvorlige lidelser.
Rent prinsipielt mener jeg likevel at konklusjonen i min enkle modell fra 1980-tallet er viktig: For alvorlige kreftsykdommer, hjertelidelser og annet er ikke overforbruk noen aktuell problemstilling. På slike områder der effektive medisiner eller kurativ behandling faktisk er tilgjengelig, må det være en målsetning å få fjernet køene.
Privat betalingsvillighet er nyttig som en referanse for kost-nytte-vurderinger og følgelig for å styre ressursbruk og prioriteringer i sykehusene over tid, innenfor et offentlig finansiert og styrt helsevesen. Etterspørselen etter helsetjenester vil uansett fortsette å vokse.
Hvis en ikke greier å få bukt med lange ventetider på områder som jeg her viser til, vil den samme sterke betalingsvilligheten i det norske folk slå ut i videre vekst i et rent privat helsetilbud. Det vil skape forskjeller i Helse-Norge som de fleste av oss ikke ønsker.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 15.11.2025.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.
