Formuesskatt

Formuesskatten svekker bedrifter og arbeidsplasser

I DN 4.9 bruker Bjørn Sandvik, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, skattereformforslaget undertegnede publiserte i 2011 som sannhetsvitne for at andre bedriftsskatteletter er å foretrekke fremfor endringer i formuesskatten. Det er en konklusjon som ikke trekkes i vårt forslag til en vekstorientert skattereform, skriver Villeman Vinje.

Villeman Vinje

Publisert: 4. september 2013

– men ingen vet hvor mye

Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita

I reformforslaget fjernes hele formuesskatten, samtidig som 28 prosent-skattesatsen for både privatpersoner og bedrifter reduseres betydelig. Dette kan gjøres innenfor en provenynøytral ramme, finansiert ved en avvikling av rentefradraget husholdninger har på forbruks- og boliggjeld. En slik reform kan innrettes slik at ingen kommer tapende ut. Husholdninger med moderat gjeldsgrad, vil fullt ut bli kompensert ved lavere skatt på inntekt. De som har «lånt seg til pipen», kan sikres ved overgangsordninger, f.eks. at de får beholde rentefradraget for eksisterende gjeld som ikke dekkes av lavere skatt på inntekt. En slik omlegging vil styrke incentivene til verdiskaping betydelig, ved lavere skatt på arbeid og bedrifter, og skattesystemet vil ikke lenger gjøre det langt mer lønnsomt å investere i eiendom i stedet for i bedrifter og arbeidsplasser. En slik omlegging løser også utfordringen ved at norske bedrifter skattes hardere enn bedrifter i konkurrentland, og derfor fører til skattetilpasninger i internasjonale bedrifter og tap av skatteinntekter for Norge. Dette er en utfordring Scheel-utvalget skal bruke frem til høsten 2014 på å forsøke å løse, men hvor mulige provenyinntekter er den reelt største utfordringen de sliter med.

Det eksisterer ingen analyser som ser på verdiskapingstapet formuesskatten har for bedrifts-Norge. For en så omstridt skatt er det egentlig sjokkerende. Evalueringen av skattereformen i 2006 hadde fokus på formuesskattens omfordelende virkninger, mens Finansdepartementet var på «synsenivå» om mulige negative virkningene formuesskatten har på verdiskaping. I etterkant har både LO, NHO og IMF etterspurt kunnskap om formuesskattens virkning på verdiskaping, men det har blitt avvist av de rødgrønne partiene.

Bedriftseiere selv rangerer formuesskatten helt i toppen av de skatteendringer de ønsker og melder om mange negative virkninger. Formuesskatten er en bedriftsrelatert skatt betalt av eierne. I spørreundersøkelser om hvordan skatten finansieres, svarer et flertall at den finansieres ved tapping av kapital fra bedriften, herunder ved utbytteskatt, høyere lønnsuttak av ansatte eiere og tilbakeføring av innskutt kapital. Den virker også negativt når eier ser seg nødt til å selge seg ned i bedriften for å finansiere formuesskatten eller ser seg nødt til å ta opp personlige lån. Tappingen av kapital fra bedrifter gjør dem mindre robuste, noe som svekker muligheten til å overleve turbulente tider, og legger beslag på kapital som kunne vært brukt til investeringer og ekspansjon. Når gründere eller eiere av vekstbedrifter erfarer å måtte betale formuesskatt basert på hva markedet håper av bedriften kan bli, lenge før bedriften tjener penger og kan brukes til å finansiere formuesskatten, bidrar det til å svekke motivasjonen til å skape nye bedrifter og arbeidsplasser. Formuesskatten hemmer også norske privateide bedrifter sin konkurranseevne mot utenlandskeide bedrifter, både i det norske og internasjonale markedet og konkurransen mot offentlig eide virksomheter. Det bør være en tankevekker at beregninger som foreligger, anslår at Statens pensjonsfond utland – verdens største fond – kunne gått med underskudd om det måtte betale formuesskatt.

Bjørn Sandvik mener at andre bedriftsskatteletter kan være å foretrekke, fremfor en reduksjon i formuesskatten, og han peker på lavere arbeidsgiveravgift som et alternativ. Uten analyser av effektivitetstapet av formuesskatten er det umulig å sette to streker under en slik analyse, men det er flere forhold som gjør at jeg tror han tar feil i at en reduksjon i arbeidsgiveravgiften er å foretrekke.

Reduseres andre bedriftsskatter, vil det ikke endre på problemet som skapes av at formuesskatten ensidig er en skatt på norske, private eiere, mens utenlandske- og offentlige eide bedrifter slipper unna, og derfor kan kreve lavere priser eller investere mer. En lavere arbeidsgiveravgift vil i det korte løp redusere kostnadene for bedriftene, men i velfungerende markeder kan en vente at en eksternt gitt kostnadsreduksjon nulles ut over noe tid. Arbeidsgiveravgiften er reelt en del av lønnskostnaden for bedrifter. Faller lønnskostnaden, stiger etterspørselen etter arbeidskraft og det vil bli skapt flere arbeidsplasser. Det resulterer i at lønninger stiger, selv om økt arbeidsinnvandring kan begrense dette noe i enkelte bransjer. Lavere kostnader fører også normalt til at prisen på varer og tjenester går ned. Over noe tid vil en redusert arbeidsgiveravgift ikke nevneverdig styrke norskfokuserte bedrifter, mens internasjonalt fokuserte bedrifter vil komme noe styrket ut, siden prisen de kan kreve ikke vil endres.

En annen side av formuesskatten hvor det mangler kunnskap, er de dynamiske virkningene en fjerning vil ha. Det som innkreves i formuesskatt ville gått til å styrke bedrifter, øke investeringer og skape flere arbeidsplasser. Forbruk og sparing i privatøkonomien ville økt. Alt dette gir skatteinntekter på andre områder, og bidrar noe til å redusere offentlige trygdeutbetalinger. Samlet virkning er ukjent, men det er ingen tvil om at Norge som helhet ville blitt et mer velstående land. I stedet for at det kreves inn opp mot 200 mrd. kroner fra bedrifter og husholdninger i formuesskatt det kommende tiårene, kunne disse pengene gått til å styrke bedrifter og arbeidsplasser og husholdningene gjennom høyere lønninger og lavere skattetrykk. Når også SSB har avdekket at formuesskatt på bedrifter, hvor de rikeste har det aller meste av sine penger, ikke har noen omfordelende virkning, er det fornuftige å avvikle formuesskatten. En slik fornuftig omlegging ekskluderer derimot ikke at det også gjøres andre fornuftige endringer i skatt på verdiskaping, herunder lavere skatt på arbeid.