Kulturlivet må på børs
Det er på tide at næringslivstopper og moderne sosialdemokrater tar ansvar for å forklare Jan Kjærstad og Martin Kolberg at ikke alt var bedre før. Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagbladet.
Publisert: 29. mai 2016
Det er på tide at næringslivstopper og moderne sosialdemokrater tar ansvar for å forklare Jan Kjærstad og Martin Kolberg at ikke alt var bedre før.
I Jan Kjærstads kronikk i Dagbladet 23.5. foreslår han at ordet ansvar bør fjernes fra det norske språket. Dette begrunner Kjærstad med at den norske samfunnsutviklingen på generelt nivå har beveget seg i en svært negativ retning, og at få nå tar ansvar: ”Jeg tenker på hva som har skjedd med det norske samfunn i løpet av mitt liv, på hvordan en befolkning som satte solidaritet og sosial moral og ansvar i høysetet, har beveget seg over i et grenseland som i beste fall kan kalles amoralsk. Vi har blitt inspirert til å tøye etiske regler av næringslivets ledere. Som igjen er velsignet av våre politiske ledere.”
Et symptom på denne utviklingen er, ifølge Kjærstad, de siste ukers avsløring av Panama-papirene og spesielt konsernsjef i DNB, Rune Bjerkes håndtering av saken. Det er nok mye å si om Panama-papirene, men det gir ikke nødvendigvis mening å forsøke å bruke en storslagen kulturanalyse for felle dom over Rune Bjerke. Hvis man mener at Panama-papirene avslører at noen har opptrådt uansvarlig, bør man begrunne det med saklige argumenter.
I den pågående diskusjonen om Panama-papirene og om Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite kan det virke som Martin Kolberg og hans tilhengere sliter med å ha to tanker i hodet samtidig. Det er mulig at Vimpelcom-saken og Panama-papirene viser svært kritikkverdige forhold. Men man er ikke tilhenger av korrupsjon og kriminalitet, fordi man vil følge maktfordelingsprinsippet eller unnlate å dømme noen på forhånd.
Kjærstads analyse er ikke så sjelden i norsk offentlighet. For tiden verserer det en debatt om nyliberalisme i Morgenbladet og Klassekampen, der flere viser en ganske grenseløs omgang med empiri, og hvor normale krav til kausalitet mellom årsak og virkning settes ut av spill. For eksempel hevder sosiolog Linn Stalsberg, uten nærmere begrunnelse, at ledighet skyldes nyliberalisme. Kjærstad sier at solidariteten er borte, enda velferdsstaten er større enn noen sinne og deltakelsen i frivillige organisasjoner fortsatt er høy. Nylige undersøkelser viser at økt velstand blant folk flest fører til at de mener de bør gi mer. Professorene Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen har i to innlegg hevdet at et kjennetegn ved nyliberalismen er at staten sender folk på jobbsøkerkurs istedenfor å skape arbeidsplasser. Men noen oppskrift på hvordan staten kan skape varige og bærekraftige arbeidsplasser gis ikke.
Det kan synes som om Kjærstad mener at lederne tok mer ansvar før. Men hvordan vet han det? Hvor etiske og ansvarlige var næringslivsledere på 1960- og 70-tallet, da de tok med seg fagforeningsledere til departementene i Oslo for å få subsidier istedenfor å gjennomføre nødvendige reformer? Og hvor etisk var styringen av statsbedriftene den gangen man manglet retningslinjer for styringen og rolleblandingen både var mer omfattende og skjult enn i dag? Den selektive næringspolitikken brøt sammen på slutten av 70-tallet, og det ble tatt et oppgjør med denne politikken. Langt inn i fagbevegelsen og i Arbeiderpartiet så man at reformer var nødvendig, dersom man ville bevare næringsliv, arbeidsplasser og velferd, eller, for den sakens skyld, et (stadig større) offentlig kulturtilbud.
Den liberale vendingen Arbeiderpartiet startet på på slutten av 1970-tallet, fortsatte med Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Ofte hevdes det at vendingen handlet om en form for elitisme, der ledelsen i Arbeiderpartiet ikke lenger var solidariske med arbeiderbevegelsen. Men det er en tynn analyse. I den grad Arbeiderpartiet har opptrådt elitistisk, er det vel snarere overfor kulturfolk som de lot sitte igjen med 70-tallsideene sine. Vanlige arbeidsfolk skjønner hvorfor frontfagsmodellen er viktig. De skjønner at bruk av teknologi, for å gjøre produksjonen mer effektiv og skape overskudd, er det som gir arbeidsplasser og sikrer velferd.
Det er på tide at Arbeiderpartiet tar ansvar og forklarer venstrevridde intellektuelle, som uten ironi bruker ”nyliberalisme” som skjellsord, at disse «nyliberale» reformene var helt nødvendige.
Samtidig er Kjærstad inne på noen problemer med det statlige eierskapet. Kjærstad påpeker helt riktig at Arbeiderpartiet kan bli for dominerende i viktige posisjoner i det delstatlige eierskapet. Han har også et poeng når han kritiserer bruken av kommunikasjonsrådgivere, men skal en kritisere kommunikasjonsspråk og nytale, bør egne påstander begrunnes bedre. Det holder ikke bare å låne andre personers autoritet. Kjærstad må forklare hva som er styrken i Eva Jolys argumenter. De kan være gode, men det får vi ikke vite. Det holder uansett ikke bare å henvise til at hun «har ytret seg», som om hun var en slags øversteprest. Kjærstad sier vi lever i distraksjonenes tidsalder, og at mediene skriver overfladisk om Sonjas kjoler og Melodi Grand Prix istedenfor å drive maktkritikk. Men blir egentlig maktkritikken mer potent om en bytter ut «Sonjas kjoler» med «Orwellsk mønstersamfunn» og «Melodi Grand Prix» med «nyliberalisme»?
På den annen side bør tilhengere av maktfordelingsprinsipper, næringsnøytralitet og forretningsmessig drift begrunne sine standpunkter bedre og mer bredt i offentligheten. Argumentene deres har legitimitet, både faglig og politisk, fordi det er inngått brede stortingsforlik om nærings- og eierskapspolitikken i Norge. Likevel viser de siste ukers opphetede debatter om statlig eierskap og Kontroll- og konstitusjonskomiteens rolle at prinsippene til stadighet må gjentas for å holdes levende. For å parafrasere John Stuart Mill: ”Et hvert dogme som ikke til stadighet diskuteres åpent, ender opp som et dødt dogme.” Dette er viktig for å unngå at Kolbergs dogmer tar over.
Det er et problem at ”skravleklassen” og mange kulturfolk ikke forstår betydningen av forretningsmessig drift. Kulturfolk opplever kanskje at kun bunnlinjen teller, mens nyliberalismen brer om seg. Det er en klassisk konflikt mellom børs og katedral, men å gjemme seg bak kommunikasjonsrådgivere eller en litterær penn er ingen varig løsning.
Innlegget var publisert i Dagbladet lørdag 28. mai 2016.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
