Homofile i samfunnet

Wenche Lowzow fylte nylig 90 år.  Hun var en av de første homofile som sto fram. Kristin Clemet i Vårt Land.

Publisert: 14. juni 2016

Jeg er sikker på at de fleste som leser dette, kjenner noen som er homofile. Det ville neppe vært tilfellet hvis jeg hadde skrevet dette for 35 år siden. Det var riktig nok like mange som var homofile da, men langt færre hadde «stått frem». Svært mange levde store deler av livet sitt i skjul og i skam.

Forleden fylte en av de som først sto offentlig frem som homofil, Wenche Lowzow, 90 år. Hun ble stortingsrepresentant for Høyre i 1977 og sto frem sammen med sin store kjærlighet, Kim Friele, i 1979.

Paret sto først i køen da det ble mulig å inngå partnerskap i 1993.

Likestilte

Fra 2009 har homofile og lesbiske kunnet inngå ekteskap på lik linje med heterofile i Norge. Ektefeller med samme kjønn kan også adoptere barn, og lesbiske par kan få assistert befruktning. Forbudet mot å diskriminere homofile er gradvis blitt utvidet, og gjelder i dag i samme omfang som forbudet mot diskriminering på grunnlag av for eksempel kjønn eller etnisitet. Vi har i Norge kommet svært langt i å gi homofile og heterofile samme formelle rettigheter.

Også i sivilsamfunnet skjer det endringer. På kirkemøtet i april ble det vedtatt at to mennesker av samme kjønn skal kunne få gifte seg i kirken. Og i det nye forslaget til program fra KrFs programkomite heter det riktig nok at «KrF vil løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinne som en god og den mest stabile rammen rundt barns oppvekst», men det står også at «KrF anerkjenner at mennesker tar andre valg for sine liv og respekterer andre former for forpliktende samliv mellom to voksne.»

Slik jeg leser forslaget, planlegger ikke KrF noen omkamp om  ekteskapsloven. Tidligere KrFU-leder Emil André Erstad tapte hårfint da han foreslo at KrFskulle gå inn for å tillate ekteskap for lesbiske og homofile.

Seig kamp

Selv var jeg stortingsrepresentant for Høyre da partnerskapsloven ble vedtatt i 1993. Det var en spennende begivenhet, fordi det ikke var sikkert hva utfallet ville bli. Flere partier var delt, og representantene ble stilt fritt. For en sjelden gangs skyld var derfor også stemmegivningen i Lagtinget avgjør- ende. Stemmetallet ble 18-16 i lovens favør. Erna Solberg og jeg var blant de Høyre-representantene som stemte ja.

I dag er det rart å tenke på at sex mellom menn var forbudt helt frem til 1972. Først i 1977 ble homofili fjernet som psykiatrisk diagnose.

Det har vært en lang og seig kamp for mange, og enda mange flere har utholdt store påkjenninger i sitt liv. Likevel må det i dag kunne gå an å glede seg over at det har skjedd så mye de siste 40 årene. Mitt inntrykk er at det er blitt stadig lettere å få igjennom reformer, fordi stadig flere kjenner noen som er homofile.

Tidligere Senterparti-politiker Magnhild Meltveit Kleppa var et eksempel som rørte mange: Etter en lang diskusjon med seg selv, kom hun til at også homofile måtte få lov til å gifte seg og få barn. «Jeg velger det levende livet,» sa Kleppa, som selv har en sønn som er homofil. Det hadde påvirket hennes syn.

Forventninger

Det kan hevdes at særlig politikere bør kunne tenke prinsipielt og greie å leve seg inn i andre menneskers liv uten at de selv må være berørt. Samtidig er også politikere mennesker som tilhører miljøer og har velgere med bestemte forventninger. Kleppa brøt nok med manges forventninger da hun skiftet mening. For det hjelper ofte å tenke på egne barn eller noen andre man er glad i. Er det noen vi ønsker alt godt, så er det barna våre. Og hvis det så viste seg at du har en lesbisk datter eller en homofil sønn – hva ville du da ha ønsket?

Mange har, opp gjennom årene, villet skille mellom det å være homofil og det å leve som homofil. Fortsatt er det nok en del, særlig i religiøse miljøer, som er opptatt av dette skillet. De vil vise respekt for lesbiske og homofile, men uten å gi aksept for at de lever som homofile.

Når et slikt standpunkt er religiøst begrunnet, kan det være vanskelig å argumentere mot. Samtidig viser historien at holdninger er i endring. Etter min mening er kravet umenneskelig.

Det er dypt menneskelig å ville knytte seg til noen, å ønske å få oppleve kjærlighet, å bli tatt på og rørt ved. Slik er det for  heterofile. Dermed er det selvsagt også slik for lesbiske og homofile.

Innlegget svar publisert i Vårt Land 13. juni 2016.