Bedriftsledelse og økonomisk politikk

Publisert: 28. januar 2017

Det er stor forskjell på å styre en bedrift og et lands økonomi. Vi har flere ganger sett, også i Norge, at gode bedriftsledere ikke er blitt noen suksess som politikere. En bedriftsleder er vant til å fatte beslutninger som påvirker bedriften direkte, mens en politiker svært ofte bare har indirekte virkemidler til rådighet. Der en bedriftsleder gir ordre, må en politisk leder ofte lirke, påvirke og overtale. Det er mange spenningsmomenter knyttet til den nye Trump-administrasjonen i USA, og en av dem er hvordan presidenten selv og de mange næringslivslederne han omgir seg med, vil takle de politiske rollene. Til nå har Trump lagt seg på den autoritære kommandostilen man kan ha som leder av et familieforetak, en stil som også passer i en planøkonomi, men ikke i en i en markedsøkonomi.

Bedriftsledere, ikke minst i USA, har en langt mer dominerende maktposisjon i bedriftene de leder, enn presidenter eller statsråder har over sitt lands økonomi. Administrerende direktør (eller CEO) skal riktignok forholde seg til et styre og en generalforsamling. I USA er imidlertid ofte CEO også styreleder. Når det er flere tusen aksjonærer blir ofte generalforsamlingene formaliteter hvor ledelsen får igjennom sine forslag. Topplederen er enda mer dominerende i familieselskaper, slik som i Trump-imperiet. CEO’en er ofte hovedeier, bestemmer over generalforsamlingen og kan plukke ut de styremedlemmene han ønsker. Toppledere beslutter direkte om bedriften skal investere, ansette flere eller kjøpe opp andre bedrifter. De har med andre ord full kontroll, så sant ikke mulige kreditorer sier stopp. For aksjeselskaper fungerer børskursene i noen grad som en kontrollmekanisme, en CEO i bedrift som stadig skuffer vil ofte bli sparket ut. I et familieselskap skal det mer til før det skjer.

En president disponerer i utgangspunktet ikke penger, det gjør Kongressen. Ønsker han å øke offentlige investeringer, må presidenten overtale Kongressen til å stille opp med finansieringen. Trump får ikke bygd muren mot Mexico uten at Kongressen bevilger pengene, selv ikke om han skulle legge opp til at den meksikanske regjeringen må betale for den om noen år. En president har ikke makt til å bestemme om amerikanske bedrifter skal investere mer eller ansette flere personer. Som politiker har Trump bare indirekte virkemidler, han kan stimulere bedriftsledere til å investere mer eller ansette flere, ved hjelp av skattesystemet eller offentlige utgifter, så sant Kongressen er enig. Renten kan også brukes til å påvirke økonomien, men den fastsettes av den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, ikke av presidenten.

En CEO er opptatt av å utvikle den bedriften han leder i dag. Er lederen hovedeier, vil det si å beskytte og øke egen formue. En president skal derimot i vel så stor grad være opptatt av de bedriftene som enda ikke finnes. For at landets økonomi skal blomstre, må en politisk ledelse sikre at nye ideer kan virkeliggjøres, at små spirer kan vokse til store foretak. Det var slik Apple, Google, Facebook, Microsoft og Twitter vokste frem. Samtidig må en president akseptere at bedrifter dør, som skjedde med Rank Xerox, Kodak, Pan Am og nesten IBM, for å nevne noen gamle ikoner. De falt fra tronen fordi de ikke fulgte med i timen, ble arrogante av egen suksess. Rank Xerox lukket øynene da billigere, bedre og mindre kopimaskinene begynte å komme fra Japan. Hadde amerikansk økonomi vært bedre i dag dersom Rank Xerox den gangen hadde fått beskyttelse mot den ”urettferdige japanske konkurransen”? Nei, langt i fra.

I festtaler snakker bedriftsledere varmt om at konkurranse gjør alle bedre, men svært mange vil i vanskelige situasjoner gjerne ha litt beskyttelse. En politisk ledelse har som oppgave å si nei til det, ut fra en helhetlig vurdering av landets økonomi.

Ja, men har ikke Trumps trusler om straffetoll allerede ført til at noen bedrifter øker sine investeringer i USA? Det vet vi lite om, fordi vi ikke vet hva som ville vært av investeringer uten Trumps Twitter-trusler. Det han har oppnådd er at store foretak ser seg tjent med å fortelle veldig høyt hva de har av investeringsplaner i USA. Da blir Trump fornøyd og han kan overfor sine velgere skryte av hva han har oppnådd. Så sier bedriftene mindre høyt hva de investerer i utlandet.

Det er ikke underlig at Trump beundrer Putin. Den russiske presidenten har den direkte kontrollen med økonomien Trump ikke har, men som han var vant til i sitt forretningsimperium. De store foretakene hopper når Putin bjeffer fordi de ulydige oligarkene er fjernet. Det har vært en suksess for Putin, men ikke for landets økonomi. Den tyske utenriksministeren bemerket tørt i forrige uke at årsaken til at det nesten ikke finnes amerikanske biler i Europa, mens det er fullt av tyske i USA, er at amerikanske biler ikke er gode nok. Handelspolitiske restriksjoner innebærer at en dyrker middelmådighet.

Kronikken var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 26. januar 2017.