Klassebevissthet på norsk
Viljen til moderasjon bygger på en innsikt i at en regulert, men fri markedsøkonomi, er det som tjener arbeid og velferd best, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit.
Publisert: 12. februar 2017
I tidsskriftet Røyst skriver Morten Johansen og Karl Kristian Kirchhoff om manglende klassebevissthet i Norge (også publisert i Morgenbladets «Portalen» 27. januar). De hevder at «det som skiller sosialdemokratene og resten av venstresiden fra de liberale er at den grunnleggende politiske byggesteinen er klassene og ikke enkeltindividet».
Det problematiske med analysen er at arbeiderklassens interesser i så stor grad tas for å være gitt, og å bestå av kollektiv enighet. I tillegg kritiseres kun arbeidsgiverne eller kapitalens makt, mens arbeiderklassens makt nærmest ikke problematiseres.
Grunnen til at vi ikke har opplevd noen Margaret Thatcher i Norge, er ikke at fagbevegelsen, eller den norske klassebevisstheten, har stått så sterkt i Norge at høyresiden har blitt holdt nede. Grunnen er at norsk fagbevegelse har vært moderat og har anerkjent markedsøkonomiens positive betydning og virkemåte, og at den ofte vært med på endringer.
Professor i økonomisk historie, Einar Lie, sammenlignet i kronikken Jernladyer (Aftenposten 18. april 2013) Margaret Thatcher og vår egen Gro Harlem Brundtland.
Professor Lie skriver følgende om Brundtlands periode:
«En forpliktende inflasjonsbekjempelse tok til. Prinsipper for statlig eierskap ble lagt om, gjennom en serie nedleggelser og konkurser i statlig eid virksomhet. Kreditt- og kapitalmarkedene ble fullstendig liberalisert, en gjennomgripende skattereform gjennomført, energi- og telemarkedene deregulert, og det på en måte som brakte Norge i front for tilsvarende liberaliseringsprosesser i Europa.»
Johansen og Kirchhoff har rett i at det kan være et problem for markedsøkonomien når «store selskaper bruker sin markedsmakt for å knuse innovative mindre konkurrenter».
Problemet med analysen er at de glemmer at også arbeidermakten kan ødelegge dynamikken i markedsøkonomien. Det forstod Brundtland, og hennes gode forhold til fagbevegelsen ble, ifølge Lie, brukt til «å trekke fagbevegelsen inn i et langvarig, forpliktende og effektfullt samarbeid for å bringe lønnsveksten ned og konkurranseevnen opp».
For Johansen og Kirchhoff er omfordeling og klassekamp det overordnende, og ideene deres hører på mange måter hjemme langt til venstre for det moderne sosialdemokratiet.
Og kapitaleiere og arbeidsgivere skriver de, med Bjørn Kjos som eksempel, at han bør «skattlegges så hardt det er mulig uten at han slutter å fylle den funksjonen han fyller for resten av oss. Hvorvidt man benytter formueskatt, eiendomsskatt, statlig innkrevd avlat eller god gammeldags ekspropriasjon er oss knekkende likegyldig».
Klasse er selvsagt er en viktig faktor i politisk og økonomisk interessekamp. Kirchhoff og Johansen skriver at den klassen politikken skal ta mest hensyn til, må romme dem med lavest inntekt og formue og minst et flertall av befolkningen.
Det høres på mange måter utopisk ut. Men hvis vi likevel skal ta ideen om forsterket kollektiv klassebevissthet på alvor, kommer vi ikke utenom moderasjon. Helt sentralt i det norske arbeidsmarkedets virkemåte er ikke bare kollektive forhandlinger og løsninger. Det er også frontfagsmodellen og at konkurranseutsatt sektor som skal sette rammene for lønnsdannelsen.
Hensynet til samlet sysselsetting veier tungt. Men ledetråden er den samme som i frimarkedsøkonomien: Man må spille på lag med markedet. Hvis etterspørselen etter norske varer avtar på verdensmarkedet, må man være mer forsiktig med høye lønnskrav.
Er det mulig å samle et flertall av befolkningen, de med lavest inntekter, om én politisk linje? Svaret er, tvert imot Johansens og Kirchhoffs utopi: nei.
I disse dager pågår det debatter om EØS-avtalens positive virkninger (tilgang til eksportmarkeder) versus avtalens negative virkninger (import av billig arbeidskraft og eksport av velferdsgoder). Vi har debatter om økonomisk vekst versus miljøvern eller reduserte klimautslipp, og vi har raskere tempo i teknologiutviklingen enn på lang tid. Vi har debatter om arbeidslinjen og velferdsstatens bærekraft.
Det er ikke gitt at et flertall av arbeidstakerne eller trygdemottakerne er enige i at velferdsordningene er riktig utformet som de er. Det er ikke gitt at en hardtarbeidende sykepleier med uføretrygdet far synes det er greit at kollegaer med høyt sykefravær får 100 prosent av lønnen mens faren får mye mindre.
Det er ofte flere saker som kan splitte arbeidstakersiden, enn som kan samle den mot arbeidsgiversiden. I alle fall hvis de som forsøker å samle arbeidstakerne til økt klassebevissthet, glemmer tidligere LO-leder Yngve Hågensens vilje til moderasjon.
Viljen til moderasjon bygger på en innsikt i at en regulert, men fri markedsøkonomi, er det som tjener arbeid og velferd best. Den innsikten hadde Hågensen og Brundtland.
Innlegget er publisert hos Minerva 10.2.17.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
