Norsk politikk

VG bidrar til å svekke den politiske journalistikken

Hvis Raja-saken blir normen for politisk journalistikk, får norsk ordskifte en betydelig større utfordring i årene som kommer, skriver Eirik Løkke i VG.

Eirik Løkke

Publisert: 16. juli 2017

En stor utfordring ikke bare for mediene, men også for det liberale demokratiet som sådan, er mangelen på tillit til journalister.

Tidligere VG-redaktør Torry Pedersen oppsummerte presist på konferansen «The power of journalism», at den globale tillitskrisen er medienes største utfordring. Nettopp derfor er det synd å se at VG selv bidrar til å svekke – og i verste fall undergrave – tilliten til den politiske journalistikken.

I VG 10. juli kunne vi lese overskriften «Abid Raja åpner for å ta over Venstre». Problemet med den overskriften er at meningene til Abid Raja er fremstilt diametralt motsatt av hva de er. I intervjuet understreker Raja at det ikke er noen debatt i Venstre om partilederen, og at alle står bak Trine Skei Grande.

I en Facebook-kommentar til saken skrev leder i Unge Høyre, Kristian Tonning Riise, at «saken er et kroneksempel på hvorfor politikere lærer seg å svare nesten parodisk unnvikende på spørsmål enkelte ganger». I den etterfølgende Facebook-diskusjonen forsvarer flere av journalistene vinklingen med den begrunnelse at det «teknisk sett er dekning for påstanden». Og det er riktig, ettersom Raja valgte å svare bekreftende på et hypotetisk spørsmål om han en gang i fremtiden var villig til å vurdere å bli leder av Venstre.

Begrunnelsen er både interessant og urovekkende. Interessant i den forstand at den gir et innblikk i måten mange journalister tenker på; urovekkende i den forstand at det gir et bilde av at journalister er mer opptatt av hvilke påstander de har dekning for, enn å få frem det reelle meningsinnholdet. Denne typen journalistikk bidrar ikke til å øke kvaliteten på den offentlige samtale i en tid hvor det absolutt er nødvendig.

Og man bør ikke misforstå dette som typisk «tabloid journalistikk»; god tabloid journalistikk evner å spissformulere meningsinnholdet, ikke å finne på en ny mening. Jeg skal ikke påstå at saken er representativ for norsk politisk journalistikk, ei heller representativ for VG sin dekning, men den er dessverre heller ikke helt unik.

Saken illustrerer således at hovedproblemet i norsk mediedebatt, i hvert fall foreløpig, i liten grad er falske nyheter eller at det norske ordskiftet preges av lemfeldig omgang med fakta, selv om det er nok av eksempler på dette også. Utfordringen i Norge gjenspeiles nok mer i mangel på tillit til journalistenes måte å arbeide på; hvilke saker de velger å skrive om og hvordan sakene vinkles.

I så måte er dette ikke en sak faktisk.no bør sjekke, slik statssekretær Sigbjørn Aanes foreslo, ettersom det isolert sett ikke er fakta i saken som er problemet. Det store problemet, slik jeg ser det, er iveren etter å forsvare denne type vinkling og journalistikk.

Det er vanskelig å overvurdere hvor viktig mediene er for det liberale demokratiet. Nettopp derfor er mediekrisen med fallende inntekter og tillit foruroligende. I en tid hvor sosiale medier bidrar til et fragmentert ordskifte, er tradisjonelle medier viktigere enn noensinne.

VG på sitt beste har greid (og greier) å kombinere lettere underholdningsstoff med kvalitetsjournalistikk, og har på den måten samlet ulike borgere til en felles plattform. Slik har VG greid å formidle viktige nyheter til borgere som ikke nødvendigvis hadde fått informasjonen på andre måter. En forutsetning for at VG har kunnet spille denne rollen er tillit. Men hvis Raja-saken blir normen for politisk journalistikk, får norsk ordskifte en betydelig større utfordring i årene som kommer.

Det vil være et problem for mediene. Det vil være et problem for politikken. Og i ytterste konsekvens blir det også et problem for demokratiet.

Innlegget er publisert i VG 14.7.17.