Manifests tegneserieversjon av den russiske revolusjonen er skoleflink og unnvikende

Bård Larsen anmelder tegneserieboken «Den russiske revolusjonen» av Kristian Krogh-Sørensen.

Publisert: 27. oktober 2017

Det er ikke hver dag det utgis historiske tegneserier i dette landet. Det er heller ikke daglig kost at venstreradikale Manifest Forlag gir ut tegneserie om Den russiske revolusjonen. Det har gått rykter om den en stund.

I mellomtiden har jeg slipt kniven og gledet meg til å betrakte dette propagandaskriv, som ganske sikkert er publisert for å øke tilslutningen til den internasjonale kommunismen.

Sånn sett ble tegneserien en liten nedtur. Forfatter Kristian Krohg-Sørensen har nemlig tegnet en liten bok som i stor grad sammenfaller med mainstream historieskriving.

Boken levner for eksempel liten tvil om at bolsjevikenes maktovertagelse var et kupp, noe som har vært et lite stridsspørsmål i venstresidens krinkelkroker. Her finnes heller ingen rosemaling av Lenin og bolsjevikene eller ditto svarmaling av tsar Nikolai og ymse revisjonister i den revolusjonære bevegelsen.

Kort fortalt kunne Krohg- Sørensens bok utmerket glidd inn i et hvilket som helst norsk forlags katalog i dag. Hadde vi vært på 1970-eller 80-tallet, ville den derimot blitt oppfattet som høyreavvik og havnet i kontaineren hos et forlag som Oktober – eller hos Manifest Forlag, om de hadde eksistert den gang.

Litt kritikk fra den Minerva-mørke siden er likevel på sin plass, om ikke annet for gammelt uvennskaps skyld. Tegneserien har nemlig noen mangler. Det er egentlig ikke god kutyme å kritisere en bok for hva anmelderen måtte mene at forfatteren egentlig burde ha skrevet, men heri ligger altså noe av kritikken.

Jeg synes forfatteren begrenser seg for mye i tid og rom.

Historie kan sjelden forstås som en serie isolerte hendelser, heller ikke 1917. Bolsjevikenes kupp var en av de viktigste hendelser i forrige århundre – kanskje den aller viktigste, vil enkelte hevde.

«Ta for eksempel transporten av Lenin fra Sveits til Russland i 1917 som den tyske overkommandoen sto for. Uten den ville neppe Lenin vært i stand til å vinne frem i det store politiske kaoset i Russland, oktoberrevolusjonen hadde ikke funnet sted, og det hadde aldri blitt noe Sovjetunionen med de følger det hadde fått for all senere tid», uttalte prosessor i historie, Øystein Sørensen, i forbindelse med utgivelsen av boken Historien om det som ikke skjedde: Kontrafaktisk historie for noen år siden.

Ja, for ville vi da – altså uten at bolsjevikene tok over hele festen – sett fremveksten av fascismen i en slik form den antok? Den kalde krigen? Den globale (u)orden? Hvordan ville marxismen utviklet seg som ideologi om ikke Lenin hadde laget mal for flere titalls umenneskelige regimer som senere skulle komme?

Det er selvsagt for mye forlangt at Krohg-Sørensen skal skrive et slags magnum opus i tegneserieform om kommunismens globale nedslag, men noen flere små hint hadde utgivelsen tjent på. Altså et hint om leninismens virkningshistorie, som på mange måter er viktigere enn de isolerte hendelsene i 1917. At Lenin satte standarden for totalitarisme som statsform, utelates nesten helt i Krohg-Sørensens tegneserie.

Ikke slik å forstå at Sørensen på noen måte forsøker å bortforklare det autoritære ved Lenins kupp, men det mangler likevel et element av ideologisk historisering her.

Krohg-Sørensen vier for eksempel én side eller så til å beskrive Lenins harde partilinje, men det gir ikke et komplett bilde uten å nevne Lenins urokkelige tro på at naturlovene kunne overføres på menneskelig adferd. Lenin var ideologisk sett temmelig rabiat. Det kunne gitt rom for noen artige absurditeter i Krohg-Sørensens strek.

Det er vel også en nær sagt objektiv sannhet at den internasjonale arbeiderbevegelsen gjennom mange tiår har brukt mye tid og krefter på å distansere seg fra den autoritære sosialismen, og at denne hadde sitt utspring i 1917.

Derfor fremstår det som en aldri så liten unnlatelsessynd fra Krohg-Sørensen å begrense historien såpass i tid og rom.

Krohg-Sørensen skriver om både manglende organisasjonsrett under tsarveldet og om Petrograd som episenter for revolusjonen, men skriver lite eller ingenting om Petrograd (og Kronstadt) som episenter for protestene mot Lenins «demokratiske» sentralisme.

I Petrograd ble det hengt opp proklamasjoner av revolusjonære dissenter som krevde ytringsfrihet, pressefrihet, frie valg, økonomisk frihet for bøndene og organisasjonsrett for arbeiderne. Det ble også fremsatt krav om slutt på den forfølgelse og likvidering av venstresiden og fagforeningsfolk som Lenins rødegardister gjennomførte.

Få historiske hendelser er gjenstand for så mye romantisering og feilslutninger som den russiske revolusjonen. Kronstadt-basen spilte derfor en vesentlig rolle i oktoberdagene 1917 og viser – etter min mening – hvor ekstremt paradoksal leninismen var.

Her ble idealet fullstendig satt på hodet: Den frie forsamlingsretten for arbeidere og bønder ble ironisk nok fullstendig opphevet da sosialismen for første gang i historien ble til statsmakt.

En anekdote i så måte, som kanskje er litt slemt å bringe på banen igjen: I 2009 sto SVs Hallgeir Langeland frem – litt humoristisk – som «anarkistisk-leninist» i P4-programmet Oss megger imellom (!). Som kjent ble anarkistene rått og brutalt feid vekk av Lenins rødegardister. Hadde han glemt det?

Men det skal selvsagt ikke Krohg-Sørensen lastes for.

Krohg-Sørensen er en god tegner, men dessverre er utgivelsen litt i overkant skjematisk og skoleflink. Det skorter på frekkhet og humor, men det kan selvsagt være en smakssak. Tegneserier er ikke forpliktet til å være satire eller humor.

For en tegneserieskaper av Krohg-Sørensens format kunne det likevel for eksempel vært interessant for både leser og forfatter å dvele litt ved bolsjevikenes absurde agitasjonspropaganda, den sosialistiske realismens og formalismens harde front mot surrealisme og fritenkeri, som bokstavelig talt kunne gitt gode illustrasjoner på både destruktiv og konstruktiv energi i den kaotiske og dypt splittede nasjonen, med gode muligheter for å beskrive en tid med litt ironisk (tegneserie)distanse.

Summa summarum: Den russiske revolusjonen er leseverdig og enkel å pløye seg gjennom. Den kan særlig anbefales til kunnskapstørste skoleungdommer. Det er ingenting her som vil forlede de unge generasjoner til «væpna revvlusjon».

Selv om Krohg-Sørensen er historisk korrekt i de fleste henseender, bringes det ikke særlig mye nytt til torgs. Som tegneserienerd får jeg imidlertid ikke det helt store utbyttet av den. Det våges for lite. Tegningene er gode, men ikke særlig karakterfulle, noe som heller ikke oppveies noe særlig av oppfinnsom kreativitet.

Innlegget er publisert hos Minervanett 26.10.2017.

Publisert: 6. september 2023