Norsk politikk

Det stemmer ikke at Listhaug blir mektigere som «martyr»

For mange på venstresiden har Sylvi Listhaug vært den perfekte fiende. Hvis de velger å beholde henne som hovedfiende etter at hun ikke lenger er statsråd, er det deres egen skyld hvis hun blir stadig mektigere, skriver Haakon Riekeles.

Haakon Riekeles

Publisert: 22. mars 2018

Det virker som gjengs oppfatning at Listhaug nå blir mektigere som «martyr» og fristilt fra regjeringen, enn som justisminister. Det er vanskelig å forstå.

Listhaug har hittil hatt to kilder til makt: formell makt som statsråd og mediemakt. Den formelle makten man har som del av en regjering er fort gjort å undervurdere. Den har hun nå mistet. Skal hun få den tilbake i fremtiden må hun sannsynligvis besinne seg i sine utspill for å bygge opp tillit, både hos KrF og hos Erna Solberg, som nok er lite fornøyd med at regjeringen nesten ble felt på grunn av henne.

Hvis hun modererer seg, noe hun neppe vil, må hun samtidig gi opp deler av mediemakten hun har hatt. Denne mediemakten er formidabel, og på mange måter større enn hennes formelle makt. Ingen andre kan dominere samfunnsdebatten i uker av gangen.

En slik maktposisjon har hun til dels oppnådd fordi hun har mange, intense støttespillere. Men en viktigere kilde til den makten er at hennes motstandere reagerer kraftig, og ofte overreagerer på det hun sier. Det er på sin plass å reagere på anklager om imamsleiking, eller om at Ap (og stortingsflertallet) setter terroristers rettigheter foran Norges sikkerhet. Men Listhaug har også blitt møtt med kraftige overreaksjoner og feiltolkninger, som har økt hennes betydning og innflytelse.

Når hun ikke lenger er statsråd, vil hun ha færre anledninger der hun naturlig er i sentrum av politiske begivenhetene. Hun vil sjeldnere bli intervjuet om saker hun jobber med, og det vil være færre gullstoler og godhetstyranner som kan feiltolkes. Hun vil også sjeldnere måtte forsvare politikk i debatter, og dermed ha færre anledninger der hun lar seg friste til å komme med anklager om imamsleiking til sine motdebattanter.

Skal Listhaug opprettholde sin mediemakt, er hun avhengig av å generere oppmerksomheten selv. Det har hun hittil vist at hun til de grader kan gjennom sosiale medier. Men hvis hennes motstandere slutter å reagere så kraftig på alt hun gjør på sosiale medier, så reduseres også den makten.

Derfor er det all grunn til mer edruelige reaksjoner nå. Det er mye man bør reagere på at kommer fra en justisminister, som man kan la passere hvis det kommer fra en stortingsrepresentant. Hvis Listhaug legger seg på en enda mer kontroversiell linje for å opprettholde oppmerksomheten, så vil det gå utover hennes troverdighet blant noen av de som nå forsvarer henne fordi de mener hennes motstandere overreagerer. Det vil svekke hennes muligheter til å komme tilbake.

Medielogikken tilsier at oppmerksomheten ikke vil avta. Pressen vet at ingenting genererer så mange lesere og klikk som en god Listhaug-kontrovers. Den medielogikken holder imidlertid kun så lenge Listhaugs motstandere sørger for at alle hennes uttalelser skaper storm.

Det kan godt hende jeg tar helt feil, og at hun faktisk vil bli enda mektigere som vanlig stortingsrepresentant. Senest i dag tidlig så jeg en ung kvinne gå i ned Karl Johan med et bærenett fra Norsk Folkehjelp hvor det sto godhetstyrann på. For noen vil det synet minne dem på deres egen intense motstand mot Listhaug. Andre, meg selv inkludert, tenker litt oppgitt at det er trist for samfunnsdebatten at en bevisst feiltolkning får så stort gjennomslag. For Listhaugs støttespillere vil derimot synet av bærenettet være en påminnelse om at deres store heltinne er under stadig angrep.

Resultatet av alle tre eksemplene er uansett det samme: En motstander av Listhaug reklamerer for og øker makten hennes.

Artikkelen er publisert hos Minerva 20.3.18.