Økonomisk politikk

Små forskjeller mellom de norske partiene

Tiden er inne for å trykke inn bremsen. Derfor bør regjeringen i de kommende statsbudsjettene legge betydelig mer vekt på å bremse den kraftige veksten i offentlige utgifter, skriver tidligere praktikant i Civita, Haakon Sandvik.

Haakon Sandvik

Publisert: 25. juni 2018

En viktig egenskap for politikere i opposisjon er å kunne fremstille politikken de står for som progressiv, som noe som ville gitt landet en helt annen retning enn regjeringen leder det i. Den politiske virkeligheten er imidlertid ofte en annen enn det gis uttrykk for.

Etter at den nye regjeringsplattformen ble presentert på Jeløya tidligere i år, kom som ventet en rekke opposisjonspolitikere raskt på banen: ”Den mest høyrevridde regjeringen siden krigen er blitt mer høyrevridd. Dette er en regjering for de få, ikke for de mange. Vi får en erkeliberalistisk høyrepolitikk”, sa Kirsti Bergstø i Sosialistisk Venstreparti. Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre hevdet at ”realiteten er økte forskjeller, lærerkrise i skolen, et mer brutalt arbeidsliv uten kompetanseløft, økte skattekutt og null leveranse på hvordan løftene skal finansieres”.

Disse uttalelsene høres svært dramatiske ut, men har de egentlig noen rot i virkeligheten?

I det nylig publiserte Civita-notatet ”Erkeliberalistisk høyrepolitikk?” har jeg analysert Høyre- og Frp-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018, og sammenlignet dette med opposisjonspartienes alternative budsjetter.

Kort oppsummert er det svært små forskjeller mellom de norske partiene. I analysen har jeg sett nærmere på utgiftspolitikken, totale omprioriteringer og inndekninger mellom partiene.

I Høyre- og Frp-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018, var de totale utgiftene på 1325,2 milliarder kroner. Den største differansen på utgiftssiden står Sosialistisk Venstreparti for. De ønsker i sitt alternative statsbudsjett for 2018 å øke de offentlige utgiftene med rundt 15,5 milliarder kroner. Differansen mellom Høyre- og Frp-regjeringens forslag til statsbudsjett og det stortingspartiet som står lengst vekk på utgiftssiden, er altså ikke større enn 1,16 prosent. Ifølge logikken til Kirsti Bergstø, som advarte mot en ”erkeliberalistisk høyrepolitikk”, er det altså ikke mer enn 15,5 milliarder kroner i økte offentlige utgifter som skiller mellom sosialisme og erkeliberalisme. Dette er et godt eksempel på at retorikk og politisk virkelighet er to helt forskjellige ting. En annen interessant observasjon i analysen av de alternative statsbudsjettenes utgiftsside, er at MDG og Rødt, to partier som mange gjerne forbinder med økte offentlige utgifter, ønsker å kutte de offentlige utgiftene i statsbudsjettet med henholdsvis 2,2 og 6 milliarder kroner.

Selv om det er svært små forskjeller på de totale utgiftene mellom partiene, er det større ulikheter i partienes omprioriteringer og inndekninger. Avstanden ser også ut til å være større mellom Høyre- og Frp-regjeringens forslag til statsbudsjett, jo lenger ut på venstresiden opposisjonspartiene befinner seg. En fellesnevner hos de sosialistiske partiene er at de i større grad ønsker å prioritere kollektivtrafikk, bevilge mer penger til ulike miljøtiltak og kutte i nye veiprosjekter. I Rødt og SV sine alternative budsjetter er det i tillegg et relativt stort fokus på at tannhelsetjenester delvis skal finansieres av det offentlige. Likevel er ikke ulikhetene mellom opposisjonspartiene og Høyre- og Frp-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018, store nok til at de kan omtales som ”helt ulike politiske retninger”.

Uttalelsene til sentrale politikere fra SV og Ap om effektene av høyrepolitikk kan dermed ikke sies å gi et godt bilde av den politiske virkeligheten, fordi avstanden mellom partiene ikke er stor nok.

Høyresiden har selvsagt også et ansvar for at forskjellene mellom partiene ikke er større. Siden Høyre og Frp inntok regjeringskontorene for snart fem år siden, har de bidratt til at veksten i offentlige utgifter har kunnet fortsette i et forholdsvis høyt tempo. Siden Stoltenberg II- regjeringens avgang i 2013 har de offentlige utgiftene i Norge økt med ca. 147 mrd. kroner, justert for inflasjon.

Enkelte vil nok argumentere for at det har vært nødvendig å føre en aktiv motkonjunkturpolitikk etter oljeprisfallet i 2014, som rammet norsk økonomi hardt. På den andre side har oljenæringen de siste årene vært gjennom en effektiv omstillingsfase med hyppige kostnadskutt, som igjen har gjort næringen mer konkurransedyktig. I kombinasjon med høyere oljepriser, har dette har ført til flere nyansettelser og en økning i nye oljeinvesteringer. Før budsjettkonferansen tidligere denne våren uttalte regjeringen at norsk økonomi er friskmeldt, og Norges Bank har lenge hintet om at det kan komme en renteheving allerede høsten 2018.

Tiden er med andre ord inne for å trykke inn bremsen. Derfor bør regjeringen i de kommende statsbudsjettene legge betydelig mer vekt på å bremse den kraftige veksten i offentlige utgifter. At partier som MDG og Rødt budsjetterer med lavere utgifter enn den borgerlige regjeringen, illustrerer behovet for en innstramming i den offentlige pengebruken enda tydeligere. Ikke bare vil et utgiftskutt i de kommende statsbudsjettene være god høyrepolitikk, det er også et nødvendig grep for å distansere borgerlig politikk fra opposisjonspartienes alternativer.

Artikkelen er publisert hos Minerva 22.6.18. Se også notatet artikkelen bygger på: