Politikk og samfunn

Ja, cannabis er farlig. Men et forbud er enda farligere.

Streng regulering vil selvsagt ikke løse alle problemer knyttet til rusmidler, men det er gode grunner til å tro at det er den løsningen som bidrar til minst samfunnsskade.

Eirik Løkke

Publisert: 13. juli 2018

I en kronikk i Aftenposten 9. juli advarer lege, hjerneforsker og professor Svend Davanger mot cannabis. Han mener det er underlig at flere norske politikere bagatelliserer uheldige effekter av hasj og marihuana.

Davanger har helt rett i at det ikke er noen grunn til å underdrive farene ved bruk av cannabis. De aller fleste vil være enige i at det er positivt for folkehelsen å begrense bruken av hasj – særlig gjelder det for de yngste.

Selv om studier også viser at det finnes positive helsegevinster for spesielle grupper særlig relatert til sterke smerter, er det viktig å understreke at cannabis langt fra er ufarlig.

Men Davanger har en kreativ tolkning av politikerne han siterer (fra Miljøpartiet De Grønne, Venstre, Sosialistisk Ungdom og Unge Høyre), når han antyder at deres begrunnelse for oppmykning av cannabis-lovgivningen, er at de mener cannabis ikke er skadelig.

Hvis Davanger hadde lest sine egne sitater nøyere, så hadde han observert at de ikke skriver dette, men at cannabis er mindre skadelig enn lovlige rusmidler.

At cannabis vurderes som mindre skadelig enn for eksempel alkohol, er noe de aller fleste forskere på feltet vil si er ukontroversielt. Noe som ikke minst illustreres i en autoritativ studie i det medisinske tidsskriftet The Lancet (2010), der helsefarene ved ulike rusmidler sammenlignes.

Det som enn så lenge er kontroversielt, er å si at det bør gjenspeiles i lovgivningen.

Et annet og mye viktigere poeng, er at det er høyst usikkert hvilken effekt forbud og strenge straffer har på forbruket. Men det vi vet, er at forbudsregimet som har dominert «krigen mot narkotika», har feilet spektakulært.

At forbudspolitikk fungerer som katalysator for organisert kriminalitet, fikk vi illustrert under forbudstiden i USA. Selv om myndighetene investerte massive ressurser, bidro forbudet til en forverring av problemene politikken var ment for å løse.

Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at effektene av den amerikanske presidenten Richard Nixons «war on drugs» har hatt samme nedslående effekt.

Ifølge offisielle tall har amerikanske myndigheter brukt vanvittige 1.000 milliarder dollar bare i administrative utgifter på å håndheve narkotikaforbudet, uten å komme nærmere et narkotikafritt samfunn.

Snarere tvert imot viser studier hvordan forbudet har bidratt til å forsterke opiatkrisen i USA. I Mexico har krigen mot narkotika tatt livet av mer enn 100.000 mennesker.

I Norge ser vi hvordan narkotikakrigen finansierer kriminelle gjenger som eksempelvis Young Bloods.

Spørsmålet er derfor ikke hvorvidt cannabis og andre rusmidler er farlige, men hvordan man kan føre en politikk som begrenser bruken samtidig som man unngår de verste sosiale konsekvensene av forbudet.

Det interessante er at vi i Norge har gode forutsetninger for å kombinere disse to målene gjennom vår erfaring med en restriktiv alkoholpolitikk.

Ved å regulere ulike rusmidler strengt, kan vi bedre påvirke pris, tilgjengelighet og kvalitet.

For eksempel viser de første studiene fra Colorado i USA at bruken av cannabis blant unge (12–17 år) er gått ned etter at forbudet ble opphevet i 2014. For all del, man kan ikke fastslå at nedgangen skyldes at forbudet ble opphevet. Men man kan fastslå at bruken i hvert fall ikke har økt.

En av fordelene ved å regulere salget med hensyn til mindreårige, er at cannabisforhandlere har sterke incentiv til ikke å selge til denne gruppen. Om de blir tatt for å selge til mindreårige, risikerer de både jobben og fengsel.

Streng regulering vil selvsagt ikke løse alle problemer knyttet til rusmidler, men det er gode grunner til å tro at det er den løsningen som bidrar til minst samfunnsskade.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 11.7.18.

Publisert: 17. september 2025