Velferdsstaten

Vi trenger en miks av offentlig og privat

Sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon bidrar til å utvikle de nordiske velferdsmodellene – ikke til å undergrave dem. Derfor bør vi ha en åpen og pragmatisk holdning til hvilke løsninger som til enhver tid er best, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 17. september 2018

I Norge har staten, på vegne av borgerne, påtatt seg ansvaret for å tilby en lang rekke tjenester. Det gjelder ikke bare statens opprinnelige kjerneoppgaver – som politi, rettsvesen og forsvar – men også infrastruktur, utdanning, barnehager, helse, omsorg og mye mer.

Dette innebærer at staten har ansvaret for at tjenestene blir levert på en effektiv måte og med den kvaliteten vi er blitt lovet. Ansvaret innebærer også at staten finansierer tjenestene, dvs. at de er skattefinansiert. Mange, men ikke alle tjenester er fullfinansiert av staten eller kommunen.

Selve utbyggingen, vedlikeholdet og driften av tjenestene er ofte overlatt til private, helt eller delvis.

Private aktører deles ofte inn i «ideelle» og «kommersielle», men i virkeligheten er mangfoldet større. Og Norge har lange tradisjoner for å praktisere ulike former for samhandling og samarbeid mellom offentlige og private aktører innen blant annet velferdssektoren.

Spørsmålet om hvorvidt et tjenesteområde egner seg for konkurranse og private aktører kan, med få unntak, ikke besvares en gang for alle. Svaret endres ofte over tid, blant annet på grunn av den teknologiske utviklingen.

Der det er grunnlag for å bruke private aktører, må spillereglene utformes slik at incentivene til aktørene er i harmoni med fellesskapets interesser. Dette er ikke et trivielt spørsmål, men det er heller ikke et spørsmål som er løst bare vi overlater alt til staten. Offentlige monopoler har sine egne problemer, som det heller ikke er lett å løse.

Der man allerede har åpnet for private, må ordningene evalueres, slik at grunnlaget for eventuelle endringer i rammebetingelser blir best mulig.

Formålet med å oppheve offentlige monopoler og tillate private alternativer kan være flere. Av og til trenger man private for å øke kapasiteten, og ofte er det nødvendig å tillate alternativer for å kunne dra full nytte av innovasjoner som kan skape stadig bedre tjenester.

Opphevelse av monopoler handler også om å anerkjenne betydningen av mangfold og valgfrihet. Brukerundersøkelser viser at mange setter svært stor pris på de private tilbudene de får.

Det kan ofte være historiske tilfeldigheter som gjør at en tjeneste drives av det offentlige eller av private. Magnus Marsdal spør 5. september hvorfor jeg ikke mener at vi kan ha kommersielle fengsler, brannvesen eller redningstjenester.

Spørsmålene er retorisk stilt, fordi Marsdal åpenbart mener at svaret er gitt.

Men det er det ikke.

Vi kan, prinsipielt sett, selvsagt ha privat brannvesen. Vi har det delvis allerede. I Norge er det vanlige brannvesenet kommunalt drevet.

I Danmark er store deler av brannvesenet drevet av private. Men også i Norge er driften av deler av branntjenestene overlatt til private. Det private helikopterselskapet Helitrans slukket i sommer skogbranner både i Norge og Sverige på oppdrag fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Ifølge direktoratet gjorde selskapet en utmerket jobb.

Å låse mennesker inn på en celle, som er å straffe noen og berøve dem friheten, må etter min mening sees som en del av statens voldsmonopol, og er derfor ikke noe som uten videre bør overlates til andre.

Men det finnes en rekke andre oppgaver knyttet til fengslene som kan overlates til private. Fengsler kan bygges og vedlikeholdes av private, og private kan selvsagt drive for eksempel kiosker og kantiner i et fengsel. Innen kriminalomsorgen finnes også private institusjoner.

Og private kan gjøre mer: I Danmark har fengslene gått sammen med private firmaer og sosiale entreprenører for å styrke utdanningen i fengslene og overgangen til arbeidslivet etterpå – foreløpig med svært gode resultater.

Og, som det blir sagt: En del av kursenes suksess skyldes helt klart at underviserne kommer utenfra og ikke er folk som representerer fengselsvesenet eller «systemet». I Norge er selskapet Monsterbedriften kjent for å ansette tidligere innsatte og andre som har store problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.

Jeg er forundret over at så mange på venstresiden, inkludert SVs leder Audun Lysbakken som i sitt innlegg 11. september mener at den eneste måten å tjene penger på i velferdssektoren, er å kutte kostnader.

Det betyr at han ikke tror at det er mulig å få til produktivitetsforbedringer i velferden på andre måter. Hvis det er sant, kan vi i fremtiden imøtese en massiv privatisering, siden staten umulig kan fortsette å finansiere en stadig større og bedre velferdsstat som ikke kan forbedre seg.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 13.9.18.