Politikk og samfunn

Bokavtalen skader lesere

Kulturminister Trine Skei Grande har nylig foreslått å utvide bokavtalen. Det vil gi en lengre fastprisperiode og høyere priser på opptil 65 prosent av bøkene.

Haakon Riekeles

Publisert: 17. september 2018

Kulturminister Trine Skei Grande har nylig foreslått å utvide bokavtalen. Det vil gi en lengre fastprisperiode og høyere priser på opptil 65 prosent av bøkene.

Å bli enige om fastpris ville i andre bransjer vært ulovlig kartellvirksomhet, noe myndighetene ville slått hardt ned på. I bokbransjen har en slik avtale statens velsignelse. Det til tross for at det utvilsomt fører til høyere priser.

Bokprisene er i Norge to til tre ganger høyere enn i Sverige, som har frie bokpriser.

I 2004 ble bokavtalen myket noe opp. Fastprisperiodens lengde ble kuttet og bokhandlerne fikk lov til å gi begrensede rabatter. Det ga lavere priser og flere solgte bøker. Når Trine Skei Grande nå delvis vil reversere denne oppmykningen, kan resultatet bli det motsatte.

Bokbransjen forsvarer denne forbrukerfiendtlige avtalen med at den gjør at det utgis flere titler.

Ekstra inntekter fra bokavtalen kan like godt gå til økt overskudd og lønninger i forlagene som til å utgi flere bøker. Forlagene liker å fremstille det at de utgir mange bøker, som at de nærmest er filantroper. At de gjør det fordi de er profittmaksimerende konserner, er nok nærmere sannheten.

I bokbransjen vet man aldri hva som vil bli den neste store salgssuksessen. Det finnes utallige eksempler på at bøker man antok var smale, ble bestselgere, og at bøker man hadde store forhåpninger til, knapt solgte. Å utgi mange bøker er derfor nødvendig for et forlag for å spre risikoen.

Sammenligninger mellom europeiske land med fastpris og fri pris på bøker viser ingen effekt på antall utgivelser. Danmark gikk fra fastpris til ingen prisregulering i 2011. Det ga økt konkurranse, og et uavhengig panel av litteraturvitere konkluderte i 2015 med at mangfoldet ikke var truet. Snarere har antall utgitte bøker økt.

Fastpris gjør at smale bøker blir billigere på bekostning av bestselgere. Det brukes som et argument for fastpris ut fra en antagelse om at smalt betyr høyere kvalitet. Det er et elitistisk argument som undervurderer bokpublikumet. Det finnes utvilsomt også kvalitetslitteratur på bestselgerlistene, og en del smal litteratur er smal av en grunn.

Lavest mulig pris på smale bøker tilgodeser de mest ivrige leserne som gjerne har god råd. Disse er minst påvirket av pris. Det er mer sannsynlig at de som helst kjøper bestselgere, velger en engelsk utgivelse fra Amazon, eller verre: ikke kjøper bøker i det hele tatt hvis prisen blir for høy.

At det utgis litteratur på norsk, er et viktig kulturpolitisk mål. Staten støtter dette målet gjennom et momsfritak på 1,5 milliarder kroner i året og sjenerøse offentlige innkjøpsordninger.

Det er tiltak som, i motsetning til bokavtalen, gjør litteratur mer tilgjengelig. Det bør være målet for Regjeringens litteraturpolitikk. Da må Trine Skei Grande fjerne bokavtalen heller enn å utvide den.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 12.9.18.