Økonomisk politikk

Total mangel på borgerlige perspektiver i diskusjonen om statsbudsjettet

Statsbudsjettet er på 1 350 milliarder kroner. Hvis vi hele tiden minner oss selv om at dette er skattepengene fra folk flest, det vil si borgernes penger, er det kanskje lettere å bruke dem fornuftig. Mathilde Fasting hos Minerva.

Mathilde Fasting

Publisert: 28. oktober 2018

Statsbudsjettet får hvert år svært mye oppmerksomhet. Gjennomgangstonen er at mer offentlig pengebruk er bra – det er bare noen makroøkonomer som hvert år påpeker at oljepengebruken er for høy. Alle som ikke mottar mer penger enn året før, blir sinte eller skuffet. Skatte- eller avgiftslettelser omtales som å «kaste bort» penger.

Det er en nesten total mangel på borgerlige perspektiver i diskusjonen om statsbudsjettet. Praktisk talt ingen snakker om at politikerne forvalter borgernes penger. Det høres mer ut som om pengene er politikernes, og at penger vi som borgere selv har, eller for eksempel får mer av ved en skattelette, nærmest er bortkastede.

Det er mange små og store organisasjoner som er helt avhengig av statlig goodwill. Implisitt betyr det at staten vet best og forvalter alle penger best.

Hvordan har vi endt opp her? Hvorfor er det så få som vil trekke frem borgerlige perspektiver? Borgerlige politikere fra andre land ville blitt forbauset om de hørte den norske debatten. I vårt naboland Danmark, for eksempel, har borgerlige politikere i hele etterkrigstiden alltid forsvart privat initiativ, mangfold og valgfrihet, og de har stilt spørsmålet «hvorfor mer stat?» når det har vært diskusjoner.

I Norge har vi en mangel på tydelige alternative løsninger til offentlig engasjement. Statens sterke stilling, både som økonomisk og politisk premissgiver, og statsbudsjettets størrelse, burde fått flere borgerlige til å himle med øynene.

Borgerlige stemmer kunne vært tydeligere på minst tre områder: De kunne sett mer kritisk på hvilke oppgaver og tjenester staten bør ha ansvaret for. De kunne vurdere om alle små og store interesseorganisasjoner og sivilsamfunnsaktiviteter måha statsstøtte, og de kunne vært mer kritisk til offentlig pengebruk.

Vi har et svakt skille mellom stat og samfunn i Norge. Sivilsamfunn og marked får mindre plass når staten eser ut. Offentlig sektor utgjør nesten halvparten av BNP, og måler man andelen som prosent av fastlands-BNP (uten oljen), utgjør offentlig sektor 58,1 prosent. Det er høyere enn i noe annet OECD-land, der snittet er 44,6 prosent.

Vi har med andre ord en svært omfattende offentlig sektor i Norge. Den finansierer vi gjennom skatteinntekter. I tillegg har vi vært så heldige at vi har et oljefond som kan bidra med mange ekstra milliarder. Vi har derfor i mange år sluppet vanskelige prioriteringer. Det har vært penger nok, selv til en så omfattende offentlig sektor som Norge har. Det blir vanskeligere fremover.

Det er viktig at borgerne har tillit til at skattepengene benyttes på en god måte, og at tjenestene man mottar, svarer til forventningene. Det bør borgerlige politikere være spesielt opptatt av. Det er ikke vanskelig å bruke penger på dårlige prosjekter, ikke tenke godt nok gjennom konsekvensene av investeringsbeslutninger eller generelt være lite opptatt av hvordan penger brukes og hva de brukes til. Det kan skape tillitsproblemer.

Skal man betale mye skatt, slik en offentlig sektor som Norges krever, blir også tillitsbruddet stort, dersom man oppdager at det sløses med skattekronene. For tredje året på rad har jeg vært med på å dele ut sløseriprisen. Det har dessverre vært mange «gode» kandidater.

Det første året vant Stortingsgarasjen, som siden da er blitt tre ganger dyrere. I fjor vant Helse Sør-Øst, som hadde betalt en halv milliard kroner for et røntgensystem som bør skrotes fordi det er for dårlig, og i år vant NAV, som betaler ut støtte til folk som er på flukt fra politiet.

Artikkelen er publisert hos Minerva 26.10.18.