Vi må gi yrkesfagene et løft – start med dette
Teoretisk kunnskap blir overvurdert i samfunnet, mens praktisk kunnskap og erfaring blir undervurdert. Det må vi rette på. Mats Kirkebirkeland i Dagens Næringsliv.
Publisert: 8. februar 2019
Jeg deler bekymringene rundt yrkesfagene som DNs leder påpekte 1. februar: For få elever velger og fullfører yrkesfaglig utdannelse. Solberg-regjeringen har gjort en del bra, men det må betydelig kraftigere tiltak til for å snu den negative trenden.
I et nylig publisert Civita-notat foreslår jeg 17 konkrete tiltak for å løfte yrkesfagenes status og få flere til å søke seg til og fullføre yrkesfaglig utdannelse. I notatet har jeg gått langt tilbake i historien og identifisert tre trender som har påvirket yrkesfagene negativt.
Den første trenden handler om at ansvaret for yrkes- og fagopplæringen i Norge har gått fra den sivile og private sfæren til, i all hovedsak, det offentlige. Historisk var det bedriftene og næringene selv som tok initiativ til og hadde ansvaret for å opprette, (del) finansiere og bestemme innholdet i skolene, fagopplæringen, lærlingordningen og fag- og svennebrevene. I dag ser bedriftene det som helt naturlig at det er det offentlige som for eksempel skal gjøre det mer lønnsomt å ta inn lærlinger, gjennom høyere lærlingtilskudd, enda 60 prosent av bedriftene, ifølge NHO, har store behov for fagutdannet arbeidskraft.
Bedrifter og næringer som er avhengig av kvalifisert håndverks- og yrkesfaglig arbeidskraft, må i større grad ta ansvar gjennom faglig utvikling og finansiering.
Den andre trenden, som også blir påpekt av DNs leder, handler om at yrkes- og fagutdannelsestilbudet er blitt mindre fleksibelt, mer standardisert og teoritungt, samtidig som elevene kommer senere ut i praksis.
Tidligere fantes det mange ulike tilbud og veier frem til svenne- eller fagbrev. Det bør det også gjøre i fremtiden. Det må finnes et mangfold av tilbud som kombinerer jobb/praksis med undervisning, i ulike tempo, tilpasset ulike elever, gjennom et mangfold av offentlige og private yrkesfagskoler.
Den tredje trenden er at yrkes- og fagutdannelsen gradvis har fått lavere status i samfunnet.
Foreldre, spesielt de med høy utdannelse, vil ikke anbefale sin sønn eller datter å utdanne seg innen et yrkesfag. Elevene og befolkningen generelt anser også de fleste yrker som krever yrkesfaglig utdannelse som lavstatusyrker.
Det at de fleste sier høy og lav utdannelse, fremfor lang og kort utdannelse, er et poeng i seg selv. Akademisk og teoretisk kunnskap blir overvurdert i samfunnet, mens praktisk kunnskap og erfaring blir undervurdert.
En grunn til dette er at yrkes- og håndverksfagene i stor grad er basert på taus kunnskap. Denne kunnskapen kan ofte kun overføres til andre gjennom menneskelig samhandling og interaksjon, gjennom praksis, prøving og feiling, over en viss tid. Dette i motsetning til akademisk og teoretisk kunnskap, som i større grad kan skrives ned for fremtiden og læres gjennom teoretisk opplæring i utdannelsessystemet.
Et vestafrikansk ordspråk uttrykker det godt: «En gammel håndverker er som et brennende bibliotek».
Når man har oppnådd fag- eller svennebrev er man i teorien ferdig utdannet innen faget. Men dette betyr ikke at man er ferdig utlært. Det kan ofte ta mangfoldige år før man er «utlært» – om man noensinne kan bli utlært innen et yrke. Til tross for dette er det for en fagarbeider få muligheter for å etter- og videreutdanne seg innen seg innen faget.
Riktignok er det mulig å ta videreutdanning ved en fagskole, som for eksempel mesterutdannelse, som gir mesterbrev. Men en slik videreutdanning er i praksis en mer akademisk og teoretisk videreutdanning som gir innsikt i ledelse, jus, økonomi og så videre.
En fagarbeider med lengre praktisk erfaring har i dag ikke mulighet til å videreutdanne seg eller dokumentere opparbeidet praktisk kunnskap. En tømrer som for eksempel har lang erfaring med lafting av laftverk, har ikke mulighet til å sertifisere eller dokumentere denne opparbeidede lafteteknikken og kunnskapen. Man kan ikke oppnå fagbrev som tømrer med spesialisering innen lafting.
Det samme gjelder for mange andre fagarbeidere, spesielt innen håndverksfagene.
Manglende muligheter for å dokumentere og sertifisere opparbeidet praktisk kunnskap og erfaring, bidrar nok også til yrkesfagenes lavere status.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv onsdag 6. februar 2019.
Relatert
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Aftenposten og skolen
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
Er forskningen fri? Om meningsmangfold i akademia.
EØS og et ‘rent internt forhold’ – et eksempel
EØS-avtalen er en avtale mellom EU-statene, EU selv og tre av EFTA-statene. Den binder avtalepartene, men også medlemsstatenes borgere og foretak har rettigheter og plikter etter avtalen. En rettstvist må imidlertid ha et grenseoverskridende aspekt før EØS-reglene får virkning. Bemanningsforetaks virksomhet i Norge kan illustrere forholdet.