Oppskrift på god samfunnsdebatt

Bjørgulv Braanen har rett når han skriver at samfunnsdebatten havner i grøfta når vi er mer opptatt av hvem som sier noe, enn hva som blir sagt. Kristin Clemet i Minerva.

Kristin Clemet

Publisert: 23. november 2019

Tirsdag 19. november sto det en liten, oppsiktsvekkende og viktig artikkel i Klassekampen.

Den var skrevet av Bjørgulv Braanen, som var redaktør i Klassekampen i nesten 16 år – fra 2002 til 2018. I dag er han kommentator i samme avis.

Det oppsiktsvekkende med artikkelen er at den tar Kjell Ingolf Ropstad i forsvar.

Braanen mener at Ropstad tok opp et viktig tema da han sa at «deler av den grønne bevegelsen i Europa kommer med farlig tankegods: En total avvisning av tanken om menneskets egenverdi.»

Braanen mener også at skjellsordene som har haglet over Ropstad etterpå, er urimelige, og at mange misforstår Ropstad med vilje.

Braanen er ikke den eneste som har tatt Ropstad i forsvar. Både Torbjørn Sølsnes og min kollega Lars Kolbeinstveit har skrevet innlegg i Minerva som har vært mye lest og delt. Også i Minervapodden ble Ropstad-saken belyst på en nyansert måte.

Mange vil nok likevel si at det ikke er like oppsiktsvekkende at Ropstad får støtte i Minerva som at han får støtte i Klassekampen. Derfor overrasket Braanen mer.

Braanens artikkel har overskriften «Debattavsporing», og han spør hvorfor norske offentlige debatter så ofte ender i grøfta?

En viktig grunn – som Braanen selv trekker frem – er at veldig mange er mer opptatt av hvem som sier noe enn hva som blir sagt. Og dette er et problem ikke bare for politikere, som selvsagt er fristet til å fremstille sine meningsmotstandere dårligst mulig – det gjelder også journalister.

Flere har for eksempel påpekt at Knut Arild Hareide tidligere har sagt omtrent det samme som Ropstad sa – uten at det førte til en storm av kritikk. Hareide selv skriver på Twitter at det skyldes at han ikke gikk inn på MDGs menneskesyn, men det gjorde jo heller ikke Ropstad. Han snakket i utgangspunktet ikke om MDG i det hele tatt, men om «deler av den grønne bevegelsen i Europa». Hverken Hareide eller Ropstad har altså reist tvil om MDGs menneskesyn (slik de, i parentes bemerket, mange ganger har gjort når det gjelder Frp).

I den grad Ropstad har nevnt MDG i denne debatten, har det dreid seg om en helt konkret artikkel, skrevet av Teodor Bruu fra Grønn Ungdom – som reiser spørsmål om ikke menneskeverdbegrepet er utdatert og bør forkastes, fordi det virker ekskluderende. Grunnen til at begrepet er ekskluderende, mener Bruu, er at det «antyder at det er en grunnleggende forskjell mellom individer som er mennesker og individer som ikke er mennesker»: «Kuer føler sorg. Griser føler kjærlighet for hverandre. Kyllinger føler smerte. Hunder kjeder seg. Katter blir stolte. Sauer gråter. Til og med fisk har komplekse følelser.»

At dette både er viktig, relevant og interessant å diskutere, bør være åpenbart. Dag Hareide, som tidligere har vært generalsekretær i Naturvernforbundet, har vært med i Forum for kristne sosialister og var begeistret for sin navnebrors veivalg for KrF, tok debatten – uten at noen reagerte negativt på det.

Lærdommen er altså at det er forskjell på folk. Norsk offentlighet, eller kanskje bare den famøse «skravleklassen» i og rundt hovedstaden, reagerer negativt når Ropstad sier noe, mens de ikke reagerer når Hareide og Hareide sier det samme. Årsaken er selvsagt at Ropstad nå er kategorisert som «kristenkonservativ» og i verste fall mørkemann – mens kristensosialister i ulike avskygninger er ganske populære.

En annen viktig grunn til at mange debatter havner i grøfta, er at vi så ofte ikke vil tolke meningsmotstandere i beste mening. Kjell Ingolf Ropstad kom kanskje ikke perfekt fra en debatt i NRKs Politisk kvarter med Une Bastholm i MDG. Men Braanen og Kolbeinstveit, som har lyttet igjennom debatten litt grundigere enn mange andre har gjort, legger merke til at både programlederen og Bastholm misforstår eller tolker Ropstad i verste mening. Når for eksempel Ropstad snakker om et «annerledes menneskesyn», omskriver programlederen dette til at MDG har et «dårlig menneskesyn». Ropstads feil er at han ikke korrigerer programlederen.

Braanen viser altså hvordan vi møter noen motdebattanter med respekt, mens vi ser ned på andre. Selvsagt finnes det samfunnsdebattanter som ikke fortjener å bli tatt seriøst, fordi de selv har lagt all god debattskikk til side. Men det er ikke poenget i Ropstads tilfelle. Han holdt en tale, stilte opp i debatter og skrev flere innlegg etterpå i et forsøk på å presisere hva han mente etter at mange hadde gjort sitt beste for å misforstå.

Grunnen til at jeg kommenterer den lille artikkelen til Braanen, er at jeg tror at den også rommer mye av svaret på hvorfor Klassekampen har hatt så stor suksess mens Braanen var redaktør. Opplaget steg fra under 7 000 i 2002 til over 27 000 i 2018. Avisen har selvsagt vært svært godt hjulpet av en enorm pressestøtte, men den har også hjulpet seg selv, fordi den har lagt vekt på kvalitet.

Selv står jeg og mine kolleger i Civita, ideologisk og politisk, langt fra Klassekampen – og jeg har ofte vært i klinsj med kommentatorer og debattanter i spaltene. Men jeg mener samtidig at avisen har behandlet oss med større respekt enn mange andre medier gjør: De lytter til hva vi sier og refererer det vi har sagt – og redaksjonen fremfører sjelden påstander om oss eller Civita som bygger på myter som venstresiden kan se seg tjent med. Det er mye mer vanlig at aviser som for eksempel Dagsavisen, Dagbladet og Vårt Land gjør det.

Jeg har aldri jobbet i avis, men jeg har lang erfaring som leder.

En organisasjon som preges av at medarbeiderne streber etter kvalitet, har internaliserte holdninger til hva som er god adferd og høy etisk bevissthet kommer ikke av seg selv. Den kommer av god ledelse.

Bjørgulv Braanen skrev en liten artikkel om Ropstad-saken.

Samtidig tror jeg han skrev en artikkel om hva han står for som samfunnsdebattant og avismann.

Mange har noe å lære av det.

Innlegget var publisert i Minerva 21. november 2019.

Publisert: 17. februar 2023