Familien er det viktigste vi har

Familiens positive betydning trer også frem i disse dager. For alle de barna som slipper å bli mobbet eller slipper å savne mor og far. For foreldre som slipper å lure på om det egentlig er så bra at ettåringen er i barnehagen. Eller for barn som bare leker med søsken og trives utmerket med det, fordi det er en etterlengtet og fortjent pause fra ensomheten i skolegården.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 24. april 2020

I Norge er vi ekstra opptatt av barn i familier som sliter under koronakrisen. Barn i vanskelige familier får ikke samme oppfølging og avlastning fra skole eller fritidsaktiviteter nå.

Familier kan være farlige nettopp fordi de er så viktige. Barn som av ulike grunner vokser opp uten den viktige familietryggheten, har det vanskelig. De sliter oftere med å benytte seg av de mulighetene som vårt solide velferds- og utdanningssamfunn gir.

At enkelte familier og barn sliter, bør ikke underkommuniseres. Men i samfunnsdebatten er det en tendens til å gjøre det motsatte. Man heller barnet ut med bade-vannet: Siden familien kan være farlig, er det en tendens til at det underkommuniseres hvor viktig og trygg den er for de fleste. Skepsisen til familien næres også ideologisk av deler av venstresidens frykt for ulikhet forstått som forskjeller og mangfold. Siden familier er ulike, bør det offentliges ansvar strekkes langt: Barnehage fra barnet er ett år, kanskje helst obligatorisk, og ved skolestart bør det være heldagsskole. Alt for å sikre likhet. Lite kan overlates til familien – den er for ustabil.

Dette står i motsetning til en mer kristendemokratisk tanke om familien. Familiens verdi og frihet er helt sentral her. Det er i trygge familier, med oppdragelse og anerkjennelse, at barn lærer å bli selvstendige og frie individer.

Når vi nå forsiktig åpner barnehagene, handler det ikke om at barna trenger en pustepause fra familien, selv om det kan være slik for enkelte som har det mer vanskelig hjemme. Barn kan ha stor glede av å gå i barnehage. Å møte andre barn er viktig for sosial utvikling, språkopplæring, integrering og så videre. Men det er familien som er småbarns primære omsorgssted. Dette er bakgrunnen for at ikke-sosialistisk tenkning vil være svært skeptisk til obligatorisk barnehage. Familiesfæren og dens frihet er viktigere.

Det er selvsagt viktig å diskutere hvordan vi under koronakrisen kan hjelpe dem som sliter ekstra, men vi bør også huske på hvor viktig familien er. Mange opplever i disse dager at mor, far og søsken kommer nærmere. I en hverdag hvor ungene størsteparten av dagen er på organiserte aktiviteter utenfor familien, kan det tenkes at mange føler seg tryggere og mer anerkjent nå. Endelig er det pappa, som kanskje har hjemmekontor, som hører meg lese, og ikke læreren gjennom en eller annen app. Eller kanskje noen får mer kontakt med sine besteforeldre fordi de nå endelig kommer på at de burde besøke dem, men at det ikke går, og derfor ringer i stedet.

Et eksempel på tendensen til å trekke frem nedsiden ved familielivet under koronakrisen er hvordan Kristelig Folkeparti er kritisk til at Kristiansand kommune nå tillater hjemlevering av øl og annen alkohol, som holder mindre enn 4,7 prosent. Kristiansand kommune gjør dette på grunn av koronasituasjonen, som gjør det vanskelig for mange å handle selv. Flere kommuner har gjort det samme.

KrFs parlamentariske leder, Hans Fredrik Grøvan, deltok 14. april i Dagsnytt 18 og argumenterte mot ordningen, fordi han mener at den rammer sårbare barn som lever i alkoholiserte hjem.

Det er lett for dem som drikker lite alkohol selv, eller som misliker rus (det finnes det gode grunner til), å tenke at KrF og Grøvan har rett her. Han vektlegger barnas beste. Men noen barn har det dårlig i den friskolen eller menigheten foreldrene tar dem med i også – de føler seg kanskje innestengt i et snevert miljø. Skal det offentlige derfor ta over for å beskytte? Jeg synes ikke nødvendigvis det. Det vil bryte med grunnleggende friheter for familien. Dessuten har de fleste barn det godt, enten foreldrene sender dem på søndagskole eller fotballskole – og enten de drikker Mozell, eller et par øl til fredagstacoen.

Moderate mennesker, både til høyre og venstre, har ingen illusjoner om at det er mulig å skape perfekte institusjoner rundt barna våre. Hverken familien, sivilsamfunnet eller staten er perfekte, og derfor er det viktig med ansvarsfordeling og maktbalanse mellom disse institusjonene. Det er en undervurdering av familiens ansvar å nekte hjemkjøring av øl når det er vanskelig for folk å handle selv. Og det er en overvurdering av hva politikk bør bruke makt til å regulere.

Det finnes familier der forholdene ikke er optimale, og der det både forekommer omsorgssvikt, vold og rusmisbruk. Det er liten tvil om at også normalt velfungerende familier kan ha det mer krevende i dagens situasjon. Er forholdene svært dårlige, bør ideelt sett barnehagen, skolen, kommunen eller barnevernet ha fanget opp situasjonen og satt inn tiltak.

Men når så mange nå snakker om sårbare barn som er hjemme på grunn av koronatiltak, dreier det seg også om mindre graverende tilfeller. Det foreligger ikke gode grunner til å skille barn og foreldre, men barna savner kanskje det frirommet, som blant annet barnehagen og skolen kan representere. Slik sett er den økte oppmerksomheten rundt barn i sårbare familier på sin plass.

Men familiens positive betydning trer også frem i disse dager. For alle de barna som slipper å bli mobbet eller slipper å savne mor og far. For foreldre som slipper å lure på om det egentlig er så bra at ettåringen er i barnehagen. Eller for barn som bare leker med søsken og trives utmerket med det, fordi det er en etterlengtet og fortjent pause fra ensomheten i skolegården.

Koronakrisen har mange nedsider, frihetsbegrensingene vi opplever er en alvorlig påkjenning, men en oppside kan være at vi i større grad forstår hvor viktig familien – tross sine mangler – kan være.

Artikkelen er på trykk i Vårt Land 22.4.20.