Gode mål oppnås med gode virkemidler
Hvordan felles mål om å ivareta tillit og likhet oppnås, er det uenighet om, skriver Lars Kolbeinstveit i Klassekampen.
Publisert: 7. mai 2020
Hvordan felles mål om å ivareta tillit og likhet oppnås, er det uenighet om. Ottar Brox antyder i Klassekampen 21. april at Civita bare bedyrer at vi er opptatt av likhet, mens det vi egentlig står for, er en «snill» kapitalisme som likevel undergraver tillit og likhet. Så enkelt er det ikke.
Et alternativ til privat eierskap er at vi nasjonaliserer industrien, men det er trolig ikke Brox for. Han skriver at vi argumenter mot en utdøende venstreside som ønsker «å erstatte kapitalismen med et helt nytt system». Men i den pågående debatten i Klassekampen er ikke vårt hovedpoeng å advare mot en venstreside som ønsker ren planøkonomi. Det vi advarer mot, er reguleringer eller virkemidler som kan hindre god ressursutnyttelse og verdiskapning. En velfungerende markedsøkonomi trenger god regulering.
Brox mener at kapitalismen ikke snakkes ned av politikere, selv om for eksempel bolig er dyrt i byene. Vi investerer mye i hytter og hus i Norge. Det er ikke markedsøkonomiens feil. Hvis vi tar i bruk feil virkemidler for å hindre ulikhet på boligmarkedet, kan mye gå galt. Før liberaliseringen, skapte prisregulering et svart marked, der én pris var kjent, mens en annen ble betalt «under bordet». Det ga selvsagt også ulikhetsproblemer. En mulighet som bør diskuteres mer, er å gjøre skattesystemet mer nøytralt, slik at det blir mindre lukrativt å investere i eiendom fremfor næringsvirksomhet. Det kan skape arbeidsplasser og samtidig gi arbeidstakere større mulighet til å kjøpe bolig.
Velferdsstatens sentrale rolle ser vi særlig nå under koronakrisen, men den er ikke det eneste avgjørende i den norske modellen. For å oppnå målet om god lønn, likhet og høy sysselsetting er et dynamisk næringsliv og høy verdiskaping nødvendig. Derfor har det brede, moderate sentrum i norsk politikk vært så opptatt av blant annet frontfagsmodellen. Når erfaringer har vist at liberalisering er et egnet virkemiddel for å nå felles mål, har Arbeiderpartiet ofte gått i front. Hadde de kjempet med en mer virkemiddelradikal linje, ville de ikke oppnådd målene om høy og jevnt fordelt lønn og velferd. Vi må forholde oss til konkurransen på verdensmarkedet – ikke bare trosse den.
I helt andre arbeider har Brox drøftet hvordan arbeidskraftimport også kan være med på å hemme produktivitetsutviklingen, som har vært sentral for norsk velstand og velferd. Disse dilemmaene med en åpen økonomi synes jeg det er interessant å diskutere. Når Brox skriver at Civita har «dårlig kvalitet», og at vi skjemmer til begrepet «konservativ» ved å jobbe for «plutokrati, altså et minst mulig innskrenket millardærvelde», blir det derimot usaklig.
Innlegget var publisert i Klassekampen 5. mai 2020.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
