Frihet og forventninger
En liberalisme som sier at vi stilltiende må akseptere andres valg – ikke spørre unødig og grave – av respekt for den andre, kan også bli en misforstått respekt.
Publisert: 9. mai 2020
En sønn av en trailersjåfør som selv blir trailersjåfør, er ikke fri, ifølge venstreorientertes fordommer. Klassetilhørigheten stenger ham inne og hindrer ham i å gjøre ekte frie valg. Den nybakte tobarnsmoren som begynner å jobbe deltid, tar ikke et fritt valg, men er styrt av forventninger og tradisjonelle syn på familien, hevdes det. På den andre siden møter for eksempel kvinner som velger ikke å få barn, fordommer fra konservative som sier hun er preget av progressives forventninger til mer moderne livsførsel. Et annet trekk som svekker tilliten mellom folk som tar ulike valg, er når de i for stor grad søker bekreftelse for sine valg ved å speile seg i andre som har valgt det samme. Kort sagt, like barn leker best.
Felles for moren som jobber deltid og den barnløse kvinnen, er at valget deres ofte blir møtt med generaliseringer istedenfor åpenhet og nysgjerrighet. Folk har som regel gode grunner for sine valg. Noen ganger kan vi likevel virke hårsåre på vegne av egne valg, og tar nærmest fordommene for gitt. Dette er et paradoks fordi fordommene vi ønsker at folk skal legge fra seg, lett bare gjentas motsatt vei.
Det er dessuten ganske forståelig at folk har visse fordommer mot valg som de selv ikke ville tatt. Det kan være vanskelig å forstå andres valg. Skal man oppnå anerkjennelse for valgene man tar, bør man være litt åpen for at folk stiller «dumme» spørsmål når de ikke forstår. Uten de «dumme» spørsmålene risikerer vi at vi ikke kommer nærmere og forstår hverandre bedre.
En liberalisme som sier at vi stilltiende må akseptere andres valg – ikke spørre unødig og grave – av respekt for den andre, kan også bli en misforstått respekt. Mennesker er robuste og tåler en viss friksjon. Mangel på spørsmål og nysgjerrighet vil ikke nødvendigvis oppleves som respektfullt; det kan snarere virke som en form for likegyldighet. Mangel på spørsmål eller kritiske innvendinger til ens livsførsel kan paradoksalt nok oppleves som å bli satt i bås.
Individers behov for å få anerkjennelse for sine valg er sterkt. Få ting provoserer mennesker mer enn forventninger til valg som tas, eller fordommer som sier at bestemte valg ikke er selvstendige. Erkjennelsen av viktigheten av individuell frihet står sterkt, og derfor vil de aller fleste kalle seg liberale i en eller annen forstand. Få definerer seg selv som anti-liberale. Samtidig står ideen om individuell frihet i et spenningsforhold til ideer om likhet – ikke likhet definert som likeverd, men likhet definert som mangel på aksept for forskjellighet og mangfold. Avhengig av politisk eller ideologisk ståsted ser vi hvordan forventninger og fordommer preger synet på andres valg.
Innlegget er på trykk i Minervas papirutgave nr. 1/2020.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
